Jeg snakket med en god venninne av meg i slutten av juni. Før ferien med andre ord. Hun lengtet etter en stille ferie. Som travel mamma til bare barnehagebarn kunne hun nesten ikke vente på å innta huset på middelhavsøya de hadde leid for to uker. Et rede for ferielykke og stille formiddager, bading, glade, lekne barn. De skulle prøve noe annet i år, enn i fjor. For i fjor strandet de på et nes på Vestlandet i fjorten dager i regn og tåke. Med de to småttisene ble det noen laaaange dager. Tett stemning og ørkesløs kortspill og lego i hytta. Bytting på å sove. Torosuppe og utedo.

Så — for noen dager siden la hun ut følgende melding på sosiale medier: Her går det i passe avkjølt cava, østers, tapas og barna kan ikke få nok av oliven og fremmede salater... Ironien lå som en flortynn sommersky over teksten. Bildet som lå ved var et vakkert foto av sydenlandske fjell. I forgrunnen to poser med norsk havregryn, og bildet er tatt en veldig tidlig morgen. Nesten om natten.

**En annen bekjent har nettopp postet** et bilde av familien som er strandet i de svenske skoger. I en bil med minst syv seter, så vi skjønner det er snakk om en god gjeng. Grøss. Siden har de brukt dager på å ture rundt i ulike svenske industriområder etter et ok bilverksted med kapasitet. Kapasitet nå og straks og med en gang. Turen har vært uten guide, for å si det slik. Ungene er avbildet i en midtrabatt og det bildet trengte ingen tekst. Heldigvis var det ikke varmt, skrev hun tørt.

En kompis er hos svigerforeldre i et trønderlån i Midt-Norge, som er stort, men kanskje ikke stort nok. Han legger stadig ut bilder av myggstikkene sine. Barnas også. Svigermoren ser vi aldri bilder av, men vi skjønner hun er der. I bakgrunnen.

En mor har tatt barna med på storbyferie. Om en uke skal de på fjellet med far. De er gift, men har funnet ut at ekteskapet er for godt til at de skal utfordre det med for mye felles tid sammen. De deler hverdag, familie, barn og verdier, men ferien — der må de begge ha litt egentid med egneting. Far hater by og strand. Mor er kjempeferdig med Jotunheimen.

**Som oftest ser vi bilder av lykke.** Badende barn, barn på fjelltopper, barn på en taverna i en eksotisk havn, på en italiensk piazza, barn med Sabeltann og barn på Besseggen. Barn som stuper ut i en kald, norsk fjord fra en sliten brygge, som er på blåbærtur eller jakter på sommerblomster. Eller - mor som har avbildet tærne i en strandkant. Men hun skriver «Nyyyyter» med utropstegn og alle venninnene farer til og skriver: «Kos deg, vakre dame, fina eller skjønne du.» Eller far som har lagt ut bilder av noen glass på et bord på en veranda med en så vidt synlig solnedgang bak en gigantisk myggsverm. Men siden deres facebook-aktivitet er på sitt mest hektiske mellom 05 og 08 om morgenen, eller i halvbrisen tilstand etter leggetid, skjønner vi jo at de er midt oppe i en ferie som ingen strengt tatt misunner dem eller en gang orker å stikke innom.

Du skal ha en ganske ræva ferie før du innrømmer at den var nettopp det.

Vi kjenner oss igjen i alt, antagelig. Både de tidvise lykkestundene, og ikke minst forsøket på å fremstille det slik. Vi finner disse punktene i våre egne liv alle sammen, helt sikkert. Du skal ha en ganske ræva ferie før du innrømmer at den var nettopp det.

**Men alarmtelefoner, krisetelefoner og familievernkontorer** forteller den egentlige historien. De har sannheten. Ikke facebook. Og de rapporterer om økt pågang i forbindelse med sommeren, og lange køer om høsten. Barn ringer. Tenåringer ringer. Voksne ringer. Pårørende ringer. Far drikker. Mor er sur. Tenåringer vil ikke på fjellet. Og småttisene griner i bilen på vei til Legoland. Hele veien. Små saker og store saker og vi vet alle at det kan være mer enn nok for å velte en familielykke godt over bord. I hverdagene våre gjemmes kriser bort i daglige plikter og gjøremål. Når vi i ferien ser hverandre i hvitøyet og alt skal svulme av lykke føles det helt eksistensielt kritisk hvis det lugger. For det er jo i de dype øyekastene over et glass vin i sommernatten vi skal finne hele fundamentet vår hverdag bygges på - resten av året. Den kjipe tirsdagen i november skal varmes av erindringen fra nettopp denne kvelden, den følelsen.

Små saker og store saker og vi vet alle at det kan være mer enn nok for å velte en familielykke godt over bord.

Sommeraviser er bedre enn sitt rykte og de vet ganske presist hva leserne er opptatt av. Og aviser og nettsteder svømmes over av «slik redder du sommersexen. Derfor krangler vi mer i ferien. Slik hindrer du at barna går amok i bilen. På flyet. Ti tips for å redde familiefreden. Unngå sommerkrangelen. Forsiktig med sommerfylla. Slik skaper du en god ferie.»

**Og eksperter gir råd.** Hele vårt lands fremste eksperter på det å leve sammen intervjues og deler ut vennlige lister med punkter til avsjekk. Psykolog og Aftenposten-spaltist Frode Thuen sier ferien kan fremelske det aller verste og det aller beste i et parforhold: Par som har lite kommunikasjon og nærhet, kan fungere greit nok i en travel hverdag der begge er opptatt med sitt. Men når de plutselig skal leve fysisk tett på hverandre 24 timer i døgnet, blir det vanskelig å dekke over mangler og konflikter. Det er ikke mulig å være jukselykkelig to uker i strekk, fastslår Thuen.

Sissel Gran, også en kjær riskpsykolog på samliv, mener det ikke handler om overflaten. Hun er overbevist om at samlivsbrudd ikke dreier seg om dårlig kommunikasjon, krangel, skjev arbeidsfordeling i hjemmet, for liten tid til hverandre. Bak all overflate finner hun alvorligere prosesser. Identitetsopplevelse og anerkjennelse. Mangel på bekreftelse oppleves som tilintetgjørelse av det egne selvet eller egen identitet. Eller som hun sier: Hvis du ikke anerkjenner meg, hvis du ikke syns at jeg duger, hvis du ikke vil ha meg hvis jeg viser hvem jeg er, må jeg forlate deg, siden jeg er i alvorlig fare sammen med deg fordi du kan knuse meg, og jeg kan gå til grunne som individ.

**Alle eksperter advarer mot mobilbruken,** det er blitt en utfordring for nærværet. Og alle minner om at det er viktig å lytte. Og si unnskyld. Men det er vanskelig. Det er kjempevanskelig. Og vi kjenner på den nagende uroen. For hva skal være de lykkelige høydepunktene i livet når ferie ikke er det?

Selv har jeg alltid et par-tre dager med litt introvert og overflatisk depresjon for ferien starter. Man må lande. Kjenne etter hvor man er. Og hvor man vil. Hvile. Sove. Før man kan reise seg og gripe tiden. Jeg sendte en sms til venninnen min og sa at det gjelder å senke ambisjonene. Det er mitt beste råd, og jeg er ikke engang hobbypsykolog. Og — å huske på at det kan komme en ny vår i livet. Og da kommer det alltid en ny sommer.