De bryter sammen. De har ikke vært borte i noe lignende før, og de lurer på hvor de kan få hjelp. Du bør gå til en psykiater, heter det. Men der er det jo flere måneders ventetid, og det er for seint. Du strever med angst og utro. Du tør ikke gå ut, du kan ikke arbeide og du skjøpnner ikke hva som er galt. Det er en fryktelig situasjon.
Familien kan ikke hjelpe deg. Ingen har opplevde noe lignende. En er avhengig av folk som kjenner denne sykdommen, folk som vet hva som må til for å komme ut av den og som har hjulpet andre. Men dette er tilfeldigheter. Mange må slite med sykdommen sjøl og kommer kanskje ikke ut av den. Hvorfor er det ikke et akuttmottak for slike plager, så en kan få skikkelig hjelp?
Jeg har selv opplevde å «møte veggen». Jeg famlet noen uker før jeg ved en tilfeldighet traff en person som kunne hjelpe meg. Jeg var heldig og kom meg ut av sykdommen ved hjelp av kyndige personer, et godt støtteapparat, familie og venner. Det viste seg at jeg også hadde vært plaget med personlige problemer jeg måtte kvitte meg med. En psykiater lot meg prate. Han stilte spørsmål i blant. Etter noen dager sa han: «Du har din mors samvittighet, du må bli selvstendig. Når du gjør noe du vet din mor ikke liker, sa får du dårlig samvittighet», la han til. Etter flere samtaler, sa han en dag: «Når du kommer ut av sykdommen, tror jeg du får dine beste år».
Han fikk rett. det er over 50 år siden jeg var syk. Jeg har aldri følt angst eller uro i ettertid. Jeg har levd et godt, aktivt og innholdsrikt liv uten noen form for depresjon. Fabian Stang, tidligere ordfører i Oslo, fortalte at han hadde vært gjennom en liknende situasjon. Han stilte spørsmålet: Hvorfor skriver ikke sakkyndige om denne sykdommen?