Fredelig jul?

Ønske om fred til julen er slett ikke noe nytt. Historisk var julefreden tiden rundt jul hvor det skulle herske fred og fordragelighet. Det ble til og med satt ut «julevakt» for å passe på at den ble overholdt. Gjennom middelalderen og fram til 1500-tallet var julefreden til og med lovfestet. Det fantes da egne lover med ekstra strenge bøter og straffer mot de som utøvet voldshandlinger under julehøytiden. Julefreden var kirkens svar på den lovløse og barbariske tiden som middelalderen på mange måter var. Og det virket. Julen ble en tid hvor tvister og uenighet fikk hvile.

En av de fineste julefortellingene jeg kjenner er knyttet til julefred. Historien er ikke fra middelalderen med fra nyere tid. Det er i år akkurat hundre år siden» julevåpenhvilen» fant sted på vestfronten. På Julaften 1914 bestemte soldater på begge sider av fronten seg for å legge ned våpnene.

Krigen hadde vart i nesten fem måneder julen i 1914. I denne tiden hadde maskingeværsalver, granatnedslag og tyske stemmer i det fjerne vært lydene de britiske soldatene hadde hørt. Lyder som alltid var der. Julaften morgen var derimot preget av total stillhet. Det eneste soldatene hørte var en svak lyd av julesanger fra de tyske skyttergravene. Dette førte til at de britiske soldatene på sin side våget seg fram fra sine skyttergraver. De beveget seg inn i ingenmannsland — mellom skyttergravene - hvor også de begynte å synge julesanger. Etter en stund kom også de tyske soldatene frem. Og der ute i ingenmannsland tok unge menn - som bare timer i forveien hadde vært dødsfiender - hverandre i hendene. Det ble utvekslet gaver. Enkle julegaver som mat, alkohol og suvenirer som soldatene ga til hverandre. Soldatene var på samme alder og fikk derfor god kontakt med hverandre. Og det ble stiftet vennskap der ute midt mellom maskingeværstillinger og skyttergraver mellom dem som var sendt ut for å drepe hverandre.

Den spontane våpenhvilen spredde seg over et stort område langs vestfronten og rundt 100000 britiske og tyske soldater skal ha vært involverte. Men da generalene - som satt trygt langt bak fronten - fikk vite hva som foregikk ble det på nytt gitt ordre om å ta opp våpnene. Og så trist som det enn kan høres, begynte kampene igjen. Våpnene ble ikke lagt ned før nesten fire år senere. Og da hadde 9 millioner unge menn mistet livet.

Selv i barbariske tider som i den fjerne middelalderen, og under de mest forferdeligste av kriger fantes det altså julefred. En julefred som ga håp om at det er mulig å kunne legge bort tankene på hat og hevn - om enn bare for en kort periode.

I moderne tid har vi også forsøkt å beholde disse verdiene. I Norge har det for eksempel vært tradisjon å gi kirkeasylantene «juleamnesti». Det har ført til at kirkeasylanter i jula får mulighet til å bevege seg fritt uten frykt for å bli pågrepet. Slik har det vært. Men ikke i år. Regjeringen har bestemt at de ikke vil gi juleamnesti til kirkeasylanter i 2014. > Ved å ta bort kirkeasylantenes «juleamnesti», blir noe av dette håpet borte.

Julen handler om å gi. Julefred som et symbolsk øyeblikk med fred og medmenneskelighet, har siden middelalderen gitt håp om at det er mulig å kunne se forbi etablerte konflikter og strid om en bare i juletiden. Ved å ta bort kirkeasylantenes «juleamnesti», blir noe av dette håpet borte. Det blir et kaldere samfunn og en kaldere jul. Og ønsket om «fred på jord» blir fortsatt noe man bare kan drømme om.