Ikke uventet har vår egen Rolf Terje Klungland rykket ut med støtteerklæringer — «Vi de misforståtte utstøtte».
Klungland har signalisert at han gir seg med rikspolitikken fordi han føler seg trakassert og oversett. Karita ville gjerne fortsette som minister, men fikk ikke lov av Jens. Etter eget utsagn fordi hun ikke hadde det nødvendige nettverket. Bekkemellem ville heller bedrive politikk enn å sitte i telefonen og bygge nettverk. Nå trodde vi at nettverksbygging var en vesentlig del av politikken og politisk gjennomføringsevne.
Vi har den siste tiden fått svært så direkte innsikt i politikkens maktspill, både gjennom Gerd Liv Vallas bok, lekkasjer fra Carl I. Hagens biografi og fra hans kones skriverier, lansert ved juletider i fjor. Personkarakteristikkene er utilslørte, døren inn til maktspillrommene, vidåpen.
«Intimitetstyranni», sier DNs spaltist, Hege Skjeie, og spør hvorfor denne trangen til å lukke oss inn i alskens bøttekott.
Tja - kanskje fordi det er slik samfunns- og medieutviklingen er blitt. Vi tar oppvasken, barneoppdragelsen, oppussing, synging i dusjen - og sexlivet i det offentlige rom. Reality og «hjelper deg», blogger og webkameraer som underholdning vokser raskere enn muggsopp i en gammel kjeller.
For både Valla, Klungland og Bekkemellem er det selvsagt ubehagelig å miste jobben, og det er klart at det er ekstra ille dersom det oppleves «urettferdig». Men i denne sammenheng er det viktig å huske på at dette dreier seg ikke om vanlige arbeidsgiver-/arbeidstakerforhold. Det er snakk om topplederjobber og topplederverv.
Selvsagt skal norsk arbeidsmiljølovgivning gjelde også for ledere og politikere. Selvsagt skal det ikke forekomme trakassering eller mobbing verken på Stortinget, regjeringen eller i LOs toppledergruppe.
Men det stilles andre krav, og tålegrensene blir forskjøvet når du beveger deg fra lilleputt- til eliteseriespill. Det må toppolitikere og toppledere leve med.