Således kan man, om man vil, rimelig lett utlede at arbeidsinnvandring ikke løser behovet for arbeidskapasitet når eldrebølgen velter over oss, i alle fall ikke på sikt — og at innvandrere lettere havner på trygd. Kanskje fordi våre trygdeytelser er for lett tilgjengelig - både for «snyltere og unnasluntrere» og andre.
IKKE UVENTET har høyresiden i norsk politikk kastet seg på denne fortolkningen. Først tidligere finansminister for Høyre, Per-Kristian Foss, som antyder at trygdesystemet må endres. Og med versaler, Frp-dronning Siv Jensen, som uttaler til NRK: «Vi har nå et politisk flertall som mobiliserer for en kraftig økt arbeidsinnvandring til Norge. Jeg tror vi skal ta funnene i denne rapporten meget alvorlig og se på hva vi kan gjøre for å få svakhetspunktene vekk.» Underforstått: De må gjerne komme og jobbe, men la oss gjøre godene vanskeligere tilgjengelig.
DEN SOM LESER rapporten nøye, vil se at forskjellene mellom norske arbeidere og arbeidsinnvandrerne utjevnes dersom man i stedet for å sammenligne utdanningsnivå, sammenligner type jobb. Ali-gutta på gølvet hadde ofte en utdanning tilsvarende dem som satt på kontorene på Spigerverket, Smelteverket og Nitriden. Men de fikk selvsagt ikke jobb som ingeniører eller funksjonærer. De var jo nettopp velkomne for å dekke et arbeidsunderskudd på tung, manuell arbeidskraft i industrien. Dermed ble de også mer utsatt for konjunkturene. De var de første som ble satt på porten i nedbemanningstider. Da kan veien til trygd være kort.
DET ER MULIG man skal ha undersøkelsen i bakhodet når man vil løse arbeidskraftsbehovet som avstedkommes av eldrebølgen. Men det kan være en like fruktbar innstilling å tenke at dette kanskje er prisen vi, velferds-Norge, må betale for at noen skal ta de jobbene vi ikke makter å gjøre selv.