20. januar 2009 forlater George W. Bush supermaktens høyborg — Det hvite hus - for godt. Hans etterfølger som USAs 44. president - republikaner eller demokrat - arver ikke bare en hel serie av kriser, men vil være i en betydelig svakere posisjon til å løse dem.Hva skjer etter Bush? Det kan være fristende å gi Bush-administrasjonen hele ansvaret for USAs svekkede posisjon - som den ulykksalige Irak-invasjon, en arrogant holdning til allierte, den utenrikspolitiske alenegang og avvisende holdningen til internasjonal lov.Amerikanske forskere, som den Bush-kritiske Michael Lind ved New American Foundation, peker imidlertid med rette på at amerikansk makt og innflytelse i de neste tiårene er langsiktige fenomener. De har sine røtter i den økonomiske, demografiske og ideologiske utvikling utenfor USAs eller noe annet lands innflytelse. Kinas kolossale økonomiske vekst, forskyvningen av senteret for verdensøkonomien til Asia, den voksende merkantilistiske oljeøkonomien, islams økende innflytelse både i militante og moderate former. Alt dette er utviklingstendenser som omskaper verden på måter som verken USA eller allierte kan gjøre noe med.Denne utviklingen har svekket handlingsrommet for amerikansk utenrikspolitikk, og det ville ha skjedd selv om Al Gore, og ikke George Bush, ble president i 2001. Men det viktige er, sier Michael Lind, at svekkelsen ble forsterket under Bush-administrasjonen.Hva nå? Når neste president overtar i Det hvite hus, kan man med stor sikkerhet si at amerikanske styrker fortsatt vil være i Irak. Fremfor å la verden være vitne til en æreløs amerikansk tilbaketrekning fra et kaotisk Irak, velger Bush å la sin etterfølger ta seg av problemene. På samme måte som president Nixon i 1978, tvinges Bush og hans etterfølger til å redusere de amerikanske tapene i en mislykket krig. Samtidig må USA søke å bevare så mye som mulig av den politiske troverdighet. Den amerikanske tilbaketrekning blir neppe så fullstendig som den totale evakuering av Sør-Vietnam i 1975.Det er ikke sannsynlig at USA vil okkupere baser i landet i tiår fremover slik som i Sør-Korea etter den andre verdenskrig. Det kan på den annen side tenkes at USA vil gi regjeringen i Bagdad militær støtte i en eller annen form, eller til den side i en irakisk borgerkrig som USA foretrekker som støttespiller for amerikanske interesser. Når Bush forlater Det hvite hus, blir de som håper på varmere forbindelser over Atlanterhavet trolig skuffet. Det gamle etablerte Europa-rettede utenrikspolitiske samfunn i det nordøstlige USA er borte. Det er overtatt av miltære karriereoffiserer som stort sett består av konservative nasjonalister fra sørstatene og et villniss av miljøaktivister og ideologiske og etniske og økonomiske pressgrupper. Det politiske sentrum fortsetter å forskyve seg mot sør og vest, støttet av latino-innvandrere, som neppe gir grobunn for atlantisk nytenkning.Bush-administrasjonens fall avsluttet perioden som begynte med lykkefølelsen man opplevde i verdenspolitikken ved Berlin-murens fall i 1989. Denne euforia forsvant i frustrasjonen etter Irak-invasjonen i 2003. Den avslørte begrensningene i USAs væpnede makt. Det man uten videre kan si er at den nykonservative fantasi om globalt amerikansk hegemoni, er avvist. Men det betyr ikke at en demokratisk president og kongress er det lykkelige alternativ. I det demokratiske partis utenrikspolitiske program godtas prinsipielt de konservatives utenrikspolitiske mål om et globalt fritt marked anført av velmenende amerikansk hegemoni. Etter Tony Blairs valgseier i 1997 utarbeidet han sammen med Clinton den nyliberale agenda med navnet «Den tredje vei» - som omfavner det frie marked, men som samtidig bekrefter en modernisert velferdsstat. Demokratenes nyliberale avviser det fremherskende syn at verden består av flere maktsentra. De vil likevel at USAs globale hegemoni må gjøres mer spiselig for andre land - gjennom amerikansk støtte til folkeretten og støtte til internasjonale institusjoner som FN og NATO. De er og var splittet i synet på Irak-krigen. En gruppe gikk inn for å styrte Saddam Husseins regime, andre nyliberale vil gjennomføre en «humanitær intervensjon» i land som Sudan for å gjøre slutt på etniske massakre.Et slikt eksperiment vil neppe bli akseptert av folkemeningen i Europa og USA, fordi amerikanere og europeere ville befinne seg i krig med muslimer på tre fronter - i Afghanistan, Irak og Sudan, og samtidig beskyldes for å støtte Israels aksjoner i Palestina og Libanon.Enkelte nyliberale går inn for omfattende investeringer i utviklingsland. Særlig i Midtøsten gjennom en ny Marshall-plan slik den som reddet Vest-Europa etter den andre verdenskrig. Det er tvilsomt om den kan bli en like stor suksess. Den opprinnelige Marshall-planen gjenreiste industrier som alt eksisterte og gjorde ikke noe forsøk på å modernisere primitiv industri som rivaliserende etniske nasjoner gjorde krav på.EU får sin besøkelsestid i Midtøsten. EU har et meget godt utviklet diplomatisk nettverk med alle berørte stater i området, langt bedre enn USAs. De tre viktigste EU-landene - Storbritannia, Frankrike og Tyskland - er ennå ikke kommet seg helt etter den bitre krangelen om Irak-krigen, men har felles interesse av et stabilisert Irak. De kan anvende EUs egen vellykkede samarbeidspolitikk og være en forkjemper for menneskerettigheter, nasjonsbygging og demokrati.