Men finnene har, helt siden de ble EU-medlemmer i 1995, vist en pragmatisk holdning til sitt medlemskap i unionen. De har lagt vekt på hva de kan få ut av sitt medlemskap i praktisk politikk, snarere enn å vikle seg inn i en debatt om ambisiøse visjoner.

Et uttrykk for dette er at de ikke har hatt den indre EU-opposisjonen som har preget EU-debatten i de øvrige nordiske land. Det er denne pragmatismen som har ført til at Finland er det eneste av de tre nordiske EU-land som har innført Euro som nasjonal valuta.

Finnene har utnyttet sitt EU-medlemskap for hva det er verdt, og kan vise til synlige resultater. Landets skrantende økonomi på begynnelsen av 1990-tallet ble brakt på fote gjennom en sterk økonomisk vekst de første årene etter det gikk inn i EU.

Og Aftenposten brakte i går en reportasje som viser at finsk jordbruk har gjennomgått en kraftig omstilling de siste 10 årene. Rasjonaliseringen har ført til 30 prosent færre gårder, men like mye dyrket mark, som har større produksjon enn i 1995. Og over halvparten av de finske bøndenes inntekter kommer enten fra EU eller i form av nasjonale støtteordninger.

Dette er langt på vei den samme utviklingstrenden som norsk jordbruk gjennomlever, men uten EU-støtte. Og som et apropos til deres norske kolleger, synes landbruksnæringens representanter i Finland å være fornøyd med situasjonen etter 10 års EU-medlemskap.

EUs støtteordninger, blant annet til landbruket, vil også bli et tema for finnenes formannskapsperiode, hvor de ambisjoner om å forenkle et komplisert og innfløkt system. Men de store utfordringer i finnenes formannskapsperiode blir å få EU på sporet av «den tapte tid» etter grunnlovsfiaskoen.

Vårt naboland Finland — en utkantnasjon som oss - som vi i Norge for 10 år siden ikke ville tiltrodd noen ledende rolle i Europa, sitter nå i førersetet for EU med de muligheter det gir for å påvirke Europas utvikling. Et politisk tankekors for noen hver.