Hver enkelt av soldatene som fikk utdelt sine krigskors og medaljer har antakelig utvist stort personlig mot. Men som Anders Sømme Hammer, vår ensomme og ekstremt viktige observatør av Norges krig i Afghanistan, skrev i Aftenposten samme dag: "Da nordmennene trakk seg ut av Faryab i september i fjor, etterlot de seg ingen varige strukturer for beskyttelse av sivilbefolkningen."
For tre år siden mistet vi en dag som samlet folket. I 65 år heiste sosialister og høyrefolk flagget om morgenen 8. mai med samme respekt for hva dagen bar med seg av takknemlighet og felles glede. Så vedtok Stortinget, etter tungt press fra Forsvaret, at dagen også skal brukes til å hedre militære veteraner. Ikke de som våget og ofret mest under okkupasjonen, da ville krigsseilerne stått fremst i køen, men alle soldater – inkludert dem som bombet Libya og som gjennom en feilslått militær strategi gjorde opprøret i Faryab verre. Brått ble noen flaggstenger stående nakne. Det kan bli mange flere i årene som kommer.Olav Kobbeltveit, utilslørt Venstremann, sa fra i Bergens Tidende i fjor. Han var kommet i tvil om han fortsatt ville markere dagen. "..når eg heiser flagget 8. mai, vil eg ikkje bli teken til inntekt for norsk åtakskrig i utlandet – i hovudsak på amerikansk kommando", skrev han. I år ble debatten enda krassere, og bredere. Én ting er at Norges Fredsråd protesterte mot at Fredsdagen markeres med jagerfly og krigskors, også Aftenpostens politiske redaktør, Harald Stanghelle, advarte – riktignok i forsiktige ordelag – mot den militære annekteringen. I Dagsnytt 18 var han tydeligere. Der minnet han om hvor dårlig Forsvaret i tiår har behandlet sine veteraner. Han er selv en av dem.
Kontrasten til den nye hyllesten av soldatene er ubehagelig, fordi årsaken til forvandlingen er så tydelig. Da de trengte medisinsk hjelp eller økonomisk støtte, samhold eller bare litt forståelse, var det ingen i Forsvarets ledelse som kunne gi veteranene så mye som en time, langt mindre en hel dag. Men da de militære styrkene mistet den sammenvevde kontakten med befolkningen som et vernepliktsbasert territorialforsvar har, oppsto behovet for offentlige ritualer, uniformert konge og store ord fra festkledde statsråder.
Signalet ga Sverre Diesen da han gikk av som forsvarssjef i 2009. Vi trenger en positiv krigerkultur, skrev han i Aftenposten. Når Forsvaret brukes langt utenfor Norge i operasjoner som ikke fremstår som direkte og umiddelbart knyttet til vår nasjonale eksistens, må nødvendigvis moral— og motivasjonsbæreren i de avdelinger som sendes ut være noe annet enn tanken på frihet og fedreland.
Klarere kan det vel ikke sies: Det er ikke friheten og kjærligheten til fedrelandet som driver de moderne soldatene. De er profesjonelle utøvere av den voldelige delen av utenrikspolitikken, og kan når som helst bli brukt til formål som først og fremst tjener Halliburton, slik danske soldater ble i Irak.
Diesen advarte politikerne mot å forby symbolene på denne krigerkulturen: militære ritualer knyttet til avdelingens historie, til minnet om dens falne, til den enkeltes forpliktelse overfor kollektivet. Nå har vi hatt de nye ritualene i tre år, og ubehaget stiger for hver 8. mai.
Forsvaret har skaffet seg en egen veteraninspektør, selveste Robert Mood of Norway. Hans begrunnelse for å slå sammen fred og krig er at 8. mai ellers vil svekkes som nasjonal minnedag. Det er ganske sikkert en korrekt observasjon. Men skal det faktum at nye generasjoner har et svakere forhold til gamle kriger brukes som et argument for å minne dem om de nyere, som på alle måter er annerledes? Angrepet på Afghanistan hadde formell, internasjonal legitimitet, men vi er ikke samlet i takk over våre soldaters innsats der. USA hadde andre, og langt bedre, alternativ etter 11. september.
Den nye kombinasjonsdagen militariserer også minnet om okkupasjonen. Utenriksminister Espen Barth Eide har selvfølgelig rett når han minner om at Norge ble frigjort gjennom en enorm, væpnet kamp. Men den norske innsatsen i denne kampen var så beskjeden at Sovjetunionen ikke engang ville regne Norge som en av seierherrene. I 1940 sviktet store deler av det norske offiserskorpset totalt, nesten halvparten av offiserene stilte seg etter hvert til okkupasjonsmaktens tjeneste.
Norges militære innsats i FNs tjeneste har vært betydelig. Veteranene må gjerne ha en dag, hvor de får medaljer og fine ord. Men først når krigsseilerne har fått sin. Det døde dobbelt så mange sjøfolk som norske militære under krigen. Og, når jeg tenker meg om, gjerne etter at sykepleierne, lærerne, politiet, redningstjenesten og andre som yter for fellesskapet, har fått sine velfortjente dager for den innsats de gjør i fredstid.
Forsvarets budsjetter er romslige, de kan bruke millioner på å etablere veterandagen, mens Fredsrådet knapt har noen tusenlapper for å bekjempe at den blir slått sammen med frigjøringsdagen. Derfor er det viktig at den debatten som brøt løs onsdag, ikke blir lagt i møllposen til neste vår, men blir ført videre nå, mens vi ennå har god tid til å kikke gjennom kalenderen og finne et alternativ. I 2009 vedtok også det danske Folketinget å opprette en egen flaggdag for veteranene. De valgte ikke 7. mai, da freden kom til Danmark, men 5. september. Det er da en aldeles utmerket dato, også i Norge.