"Nå skal jeg ha meg én vodka/tonic".
Bradley Wiggins fortalte på pressekonferansen at han var klar for en pinne etter å ha blitt tidenes mestvinnende britiske medaljør i olympiske leker. Et medlem fra den britiske ol-komiteen måtte "på byen" for å skaffe varene.
Vodka/tonic!, en oppsiktsvekkende variant som jeg tror det går lenge mellom hver gang serveres i koppene i Toldbodgata 5 — på Bakgården Bar.
Noe senere på kvelden kom det twitring fra samme Wiggins. Syklisten hadde sluppet bremsende: "Er drita full for øyeblikket og overveldet over av alle gratulasjoner. Det har vært emosjonelt. Takk til alle".
Sånt helt hypotetisk, hvordan ville nasjonen Norge reagert om dette ikke hadde vært Bradley Wiggins, men Andreas Thorkildsen?
Med et ramaskrik, avskyresolusjoner fra norsk idrettsbevegelse og demonstrasjonstog fra Det Norske Totalavholdsselskap, Hvite Bånd, Norsk Godtemplar etc.
På øya på andre siden av Nordsjøen leer de knapt på øyelokkene etter at Wiggins tråkket skikkelig til på banketten, men så leste jeg da også nylig at en brite på 60 år i gjennomsnitt har tilbrakt ett år av livet sitt på puben.Bradley Wiggins er superhelt. Han kom på frimerke dagen etter gullet. Nå sykler han snart ned til Buckingham Palace for å adles av dronningen. Så langt har ingen norske utøver gjort seg fortjent til en tur til Slottet.
Null gull, men det har vært masse tårer.
Ingvild Snildal strigråt etter å ha blitt slått ut i sin favorittøvelse.
Heidi Løke felte tårer etter poengdeling mot Sør-Kora. Tårer etter uavgjort. Da er lista lagt høyt.
Malin Westerheim brast i gråt etter at skuddene ikke gikk hennes vei i rifle halvmatch.
Ida Marcussen var også blank i øynene etter nedturen.
Og store sterke gutter gråter også.
Bård Nesteng måtte avbryte pressekonferansen og ta et kvarters time-out. Det ble for sterk kost å skyte en sekser. Full sprekk. En sekser for fagfolk med pil og bue blir som om et straffespark i fotball skulle ende ute mot cornerflagget.
De mest overraskende tårene kom likevel fra jernmannen Olaf Tufte: "Jeg gråt ikke, det var pollen", sa macho-Tufte.
Ingen har imidlertid grått så mye som Shin A-lam. Den koreanske fekteren satt på podiet og gråt i en time! Hun mente at den tyske jenta scoret vinnerpoenget etter at tiden var ute. De mange tårer ble verdsatt av IOC. Hun får en trøstemedalje for "vilje til å vinne og respekt for reglene", samt av respekt for hennes følelser.
Så griner du nok så er det alltids muligheter for en medalje.
Det er imidlertid én kar som smiler og ler – hele tiden. NRKs Harald Thingnes på indre bane i håndballhallen.
Det blir for nesten mye godt humør på fadder og onkel til skiskytter Tarjei Bø.