Først kunne vi melde at «sørlandsporteføljen» på Oslo Børs — børsnoterte selskaper som med litt tidvis velvilje kan sies å ha hovedkontor i landsdelen - utgjør 0,7 prosent av de samlede verdiene på den samme børsen. Det er ikke så mye, for å uttrykke det med vår egen landsdels kulturtradisjon.Deretter brakte vi en liste over Sørlandets 250 største bedrifter, målt etter omsetning. Den toppes av det nå USA-eide Hydralift, deretter følger Agder Energi, det privateide entreprenørselskapet Kruse Smith og Sørlandet sykehus. Lenger nede på listen befinner det seg riktignok en rekke solide og levedyktige industribedrifter, men også slikt som halvstore bil- og båtforhandlere samt flere dagligvareforretninger. Ikke et vondt ord om noen av dem, men deres tilstedeværelse på en slik rangeringsliste sier litt om vår landsdel. Vi er små her nede; drøyt 250.000 mennesker til sammen i begge agderfylkene. Det er som en middels bydel i en av de europeiske storbyene. Næringsstrukturen blir deretter. Det gode er at vi ikke er spesielt avhengig av én bedrift eller én sektor. Vår næringsstruktur er variert, sårbarheten ligger mer i størrelse enn i faglig bredde.Nettopp fordi vi er så små, er det viktig ikke å krangle oss imellom. «Samhold gir styrke», som det het på parolebannerne den gang 1. mai-togene ennå fantes. Derfor er det forstemmende å oppleve at Arendals påtroppende ordfører Torill Rolstad Larsen - fra samme parti som pleide å snakke om samhold - tilkjennegir sin oppfatning av kristiansandere i et tiltredelsesintervju hos kollega Agderposten vi tidligere har omtalt. «Jeg stoler ikke på dem - de bare grafser til seg,» lyder den lettfattelige karakteristikken.Bortsett fra å være en sleivete og ufin karakteristikk av et kollektiv på 75.000 mennesker i landsdelen, er det også uttrykk for en grunnleggende årsak til at vi har problemer på mange områder. Vi har begrensede ressurser i landsdelen. Da blir det galt å bruke dem til å skyte på hverandre. Dersom Ap-ordføreren bryr seg om den etter hvert urovekkende arbeidsledigheten i Arendal og på Agder for øvrig, burde hun heller sette kreftene inn på å bedre næringslivets levevilkår enn på å krige med kristiansanderne. Det samme næringslivet som ser seg tvunget til å si opp mennesker, opplever ofte det offentlige byråkratiet mer som en mot- enn medspiller.Eller kanskje Torill Rolstad Larsen har en tilsvarende oppfatning av næringslivet som hun har av kristiansanderne?