Det er gledelig at så å si samtlige politiske partier nå setter skolen øverst på dagsordenen ved høstens lokalvalg. Og vi vil si — det var på høy tid. Som valgkamptema ved et lokalvalg er skolepolitikk et velegnet tema fordi de enkelte kommuner og fylkeskommuner fortsatt har en ikke ubetydelig handlefrihet når det gjelder å bestemme hvilken kvalitet man ønsker å ha på skolen i sine lokalsamfunn.Samtidig kan de enkelte politiske partiene få markert hvilke sentrale rammebetingelser de ønsker å gi skolen. Nå vil det kunne hevdes at allmennskolen har vært et politiske tema i hele dette tiåret, med Reform 94 for den videregående skolen og Reform 97 for grunnskolen. Men skolen og reformene har i liten grad vært gjenstand for en mer inngående skolepolitisk debatt i sentrale, politiske organer. Den viktigste debatten har funnet sted i lærerorganisasjonenes egne, interne medlemsblader og i avisspaltene.Det foreligger for eksempel ennå ingen omfattende evaluering av Reform 94, og de evalueringsrapporter som har nådd ut til offentligheten er til dels svært kritiske til reformens innhold og gjennomføring.Når skolepolitikk tegner til å bli en hovedsak i valgkampen, hadde vi helst sett at det var den grunnleggende innretningen på allmennskolen som sto i fokus. Da vil spørsmål som forholdet mellom teoretiske og praktiske fag ved de yrkesfaglige studieretningene, om deling av elever etter faglig nivå på ungdomstrinnet, om ressursene brukes riktig i skoleverket, om læreryrkets status, om lærerne gis tilstrekkelige muligheter til å oppdatere seg faglig og om hvorfor så å si ingen lærere makter å stå i yrket til normal pensjonsalder, være de viktige spørsmål å stille.Derfor blir vi ille til mote når enkelte partiledere nå slår an valgkamptonen ved å lansere overfladiske «populær»-tiltak som ikke er i nærheten av å løse de problemer som den norske enhetsskolen står overfor i dag. Når Thorbjørn Jagland på AUFs sommerleir i helgen foreslår å bruke flere hundre millioner kroner på gratis skolebøker til elevene i den videregående skole, er dette et skolepolitisk lokkenummer. Ønsker Arbeiderpartiet å heve kvaliteten i den videregående skolen var millionene bedre anvendt ved å la dem gå til lærernes etterutdanning, en budsjettpost som er nesten ikke-eksisterende i dag.Og når Carl I. Hagens mest markerte skolepolitiske utspill så langt er å foreslå innføring av skoleuniformer og videoovervåking i barnehagene, blir vi oppriktig bekymret for skoledebattens videre forløp.Ett tema som alle partiene har inntatt et klar standpunkt til er regjeringens godkjenning av stadig flere privatskoler. Oppblomstringen av privatskolene er ikke bare et symptom på alternative livssyn i det norske samfunn, men er også et symptom på kvaliteten i den offentlige, norske enhetsskolen. Derfor bør ikke dette bare bli et ideologisk spørsmål om man er for eller imot privatisering, men om hvor dårlig vi kan tillate at det offentlige skoleverket blir. Det er slike skolepolitiske spørsmål valgkampen bør dreie seg om.