I motsetning til sin norske partifelle, Thorbjørn Jagland, har den sosialdemokratiske britiske statsministeren Tony Blair ingen problemer med kommunikasjonsevnen. I en blendende, visjonær tale til Labours landsmøte tirsdag trakk han opp det reformerte sosialdemokratiets store utfordringer i en tid der «klassekampen er over, men arbeidet for virkelig likhet så vidt har begynt».Tony Blairs store prosjekt er den berømmelige «tredje vei», balansen mellom markedskreftenes frie spill og samfunnets, statens, forpliktelse til å ivareta interessene til alle de grupper, enkeltindivider og verdier som ikke fungerer ut fra markedsøkonomiske prinsipper, ungdom, arbeidsledige, syke og gamle.Utenrikspolitisk gjelder det balansen mellom Europa og USA. Blairs mål er et Storbritannia som «brobygger» mellom USA og Europa. Utrolig nok har han klart denne uhyre vanskelige balansegangen så langt i sine første statsministerår, uten å sette forholdet til Europa, det vil si Frankrike og Tyskland, på altfor store prøver. I Irak-konflikten er Blair USAs beste venn. Det samme gjaldt Kosovo-krisen og arbeidet med NATOs nye strategiske konsept.Den virkelig store utfordringen kommer når britene skal ta endelig stilling til den europeiske fellesvalutaen, euroen. Trolig ved en folkeavstemning om et par år. På landsmøtet gikk Blair uvanlig sterkt ut og sa at dersom britene etter 40 års nøling og halvhjertede Europa-politikk nå mente at Storbritannias fremtid ligger i Europa, så var det på tide å ta skrittet fullt ut. Altså full tilslutning til ØMU-samarbeidet og innføring av euroen i stedet for britenes nærmest hellige pund.Her tar han en enorm sjanse. Både hovedmotstanderen, Det konservative partiet, og et stort flertall av britene er imot ØMU-samarbeidet Labour er også splittet, men bare i synet på strategien. Allerede nå legger den konservative opposisjonen opp til at britenes forhold til fellesvalutaen skal bli den store valgkampsaken, og Tony Blairs skjebne. Og samtidig Tory-partiets oppreisning etter katastrofevalget i 1997.Tony Blair og hans New Labours største problem er det motsatte av hva hans norske søsterparti og dets leder har. Mens Jagland og Det norske Arbeiderparti sliter både med kommunikasjonen ut til folket og moderniseringen av partiet i forhold til dagens virkelighet, blir Blair kritisert for altfor stor veltalenhet, vyer og tilpasningsevne til de nye markedsøkonomiske verdiene. Av mange blir han rett og slett oppfattet som en begavet pratmaker som ikke klarer å omsette de fine ordene i praktisk politikk.Likevel tyder mye på at Tony Blairs «tredje vei»-politikk for tiden er et av de mest interessante politiske korrektiver til ren markedskapitalisme. Med våre atlantiske tradisjoner har Norge generelt, og Det norske Arbeiderparti spesielt, all grunn til å studere Storbritannia og Tony Blairs politikk nærmere.