De som har flyttet frivillig, får en kompensasjon på mellom en og halvannen million kroner for å starte opp på nytt inne i selve Israel. De som nekter, går glipp av denne summen.
Hittil synes de fleste å ha akseptert tilbudet fra regjeringen. Usikkerheten er knyttet til hva de mest militante vil gjøre når soldatene banker på deres dør. Noen har truet med å skyte mot soldatene, andre med å drukne seg selv i Middelhavet.
I en tv-tale til Israel mandag kveld, gjorde statsminister Ariel Sharon det klart at tilbaketrekkingen smerter ham, men at ekstremistene ikke skal klare å ødelegge evakueringen. Det var realpolitikeren Sharon som talte. Han viste til at det er umulig å holde fast på et område som i dag har anslagsvis 1,5 millioner palestinere.
Sharons argumentasjon for tilbaketrekkingen fra Gaza er gledelig. For den innebærer at Israel også vil måtte forlate Vestbredden, som også har et overveldende palestinsk flertall. Det vil igjen lede til en palestinsk stat, noe som er helt nødvendig for at de to folkene skal kunne leve i fred med hverandre.
Nå er det ingen som tror at Israel vil trekke seg tilbake fra hele Vestbredden. Men det er oppmuntrende at det pågår en heftig debatt langt inn i Sharons høyreorienterte Likud-parti om hvor mye av Vestbredden Israel bør gi til palestinerne i en endelig fredsavtale.
Det er også gledelig at meningsmålinger nå viser et klart flertall blant israelerne for å bytte mesteparten av Vestbredden mot fred. Men som alltid, er det mange faktorer som kan ødelegge spirer til fred i Midtøsten.
I første omgang må det palestinske lederskapet sørge for at Gaza ikke brukes til angrep mot Israel når evakueringen er fullført. Ytterliggående palestinere har planer om nettopp dette for å gi inntrykk av at det var deres militære motstand som tvang Israel ut av Gaza. Og at væpnet kamp er nødvendig for å frigjøre Vestbredden.
Hvis Gaza blir en utskytningsrampe for palestinske rakettangrep mot selve Israel, vil fredshåpene legges i grus. Den israelske høyrefløyen vil da med styrke hevde at tilbaketrekkingen ikke ga større sikkerhet, og den israelske regjeringen vil føle seg tvunget til harde militære mottiltak.
Derfor står nå Sharon overfor en paradoksal situasjon: Han må stole på at de palestinske sikkerhetsstyrkene som han selv har bekjempet, vil være sterke nok til å holde orden i eget hus.