For i det norske valgsystemet har vi ordnet det slik at stemmene teller ulikt. Din demokratiske innflytelse er avhengig av hvor i landet du bor. Og dermed oppstår det skjevheter som blir oppfattet som urimelige og urettferdige av dem som blir rammet av ordningen. Byrådsleder Erling Lae i Oslo hevder at valgordningen skaper et demokratisk underskudd som rammer hovedstaden og de befolkningstette områdene på Østlandet sterkest.Vi kunne nylig gratulere vestegdene med et ekstra stortingsmandat som følge av at Stortinget har endret Grunnloven og valgloven. En av hensiktene med valgreformen var nettopp å få til en større utjevning av de ulikhetene valgordningen har medført. En ordning som fører til at det står dobbelt så mange stemmer bak en stortingsrepresentant fra Oslo som en representant fra Finnmark. En ordning som gjør at Finnmark fylke, som har det samme innbyggertallet som Kristiansand, har valgt fire representanter til Stortinget. Begrunnelsen er basert på gammel sedvane: At distriktene og utkantene har større problemer med å nå fram til maktens sentrum i hovedstaden enn de som bor der. Det er et argument som var relevant da transportene gikk pr. hest og båt og kommunikasjonene ellers skjedde over telegrafstasjonene. I dag finnes det neppe mer iherdige lobbyister i stortingskorridorene enn nordlendinger og vestlendinger.Derfor er det et himmelropende paradoks at Stortinget fortsatt dyrker og forsterker denne distriktsskjevheten i den nye valgordningen. Det skjer ved at man innfører et nytt prinsipp — en «arealfaktor» som skal telle mer enn fylkets innbyggertall. Et prinsipp som fører til at Finnmark, Norges minste fylke i innbyggertall, får økt antallet stortingsrepresentanter fra fire til fem. Da hjelper det lite at de befolkningstette østlandsfylkene får fem flere stortingsrepresentanter når Stortingets samlede antall representanter økes med fire. Det er et politisk null-sum-spill. I så måte gir vi Oslos byrådsleder, Erling Lae, rett. Stortinget har ikke klart å rette opp en valgordning som programmerer et demokratisk underskudd. En ordning hvor stemmeretten til en fiskebåtreder i Vardø er dobbelt så mye verdt som stemmeretten til en hjelpepleier på Grünerløkka, for å bruke Laes ord.Det er kjernen i denne demokratidebatten, for politisk ressurssvake utkantgrupper er mer tallrike i landets hovedstad enn i periferien.