Nå deler vi sorgen med Benedictes familie. Det viste seg at hun hadde valgt å ta sitt eget liv. Stakkars Benedicte selv, stakkars familie og venner. En tilsynelatende livsfrisk 28-åring orket ikke mer. Tilbake står gåten om hvorfor, og egenbebreidelsene hos de som føler at de burde ha sett signaler, burde ha grepet inn. Det er også en del av sorgreaksjonen.Bare sjelden omtaler media selvmord. Vær varsom-plakaten tilsier den ytterste tilbakeholdenhet. Enkelte ganger blir det imidlertid galt ikke å fortelle sannheten. Benedicte-saken er et slikt tilfelle. Hennes forsvinning ble så bredt omtalt at det ville ha vært uriktig ikke å informere om hva som hadde skjedd. Uvissheten om udåd måtte vekk.Benedicte-saken var også spesiell i den forstand at et uvanlig ressursterkt nettverk trådte i aksjon. Vi har alle sett tanten, Sidsel Grasli, på Dagsrevyen eller i andre mediesammenhenger. Sørlandske kinogjengere har sett etterlysningsbilder av Benedicte på lerretet, et stort antall profesjonelle— og amatørdykkere stilte frivillig opp og soknet etter den savnede. På alle måter ble det satt inn store ressurser for å finne henne.Ære være familien Iversen for deres innsats, ære være alle gode hjelpere.Samtidig minner tilfellet Benedicte oss om alle tragediene som skjer uten å nå avisenes forsider, uten at store ressurser settes inn.Vi vet nemlig at mennesker forsvinner. I en reportasje i vårt ukemagasin «God Tid» i 2000 ble det vist til Kriminalpolitiets savnetstatistikk, som da inneholdt 1129 navn. 79 av dem - seks kvinner og 73 menn - var fra Sørlandet. Mange var blitt borte på sjøen, men slett ikke alle.Vi vet også at Norge har en selvmordsstatistikk som levner oss liten ære. Faktisk ligger vi høyt i både nordisk og europeisk sammenheng, og tendensen er økende. I følge Statistisk Sentralbyrå tok 583 mennesker sitt eget liv i Norge i 1999, som er det foreløpig siste året det er oppgitt tall for. Blant selvmordstilfellene var det en klar overvekt av menn. Vi kan nok legge til grunn at de reelle tallene er enda høyere, men at de statistisk sett fanges opp av andre dødsårsaker.Selvmordsproblematikken er vårt felles ansvar, ikke noe vi ensidig kan klandre politikere eller byråkrater for. I et samfunn hvor de sosiale strukturer er i endring, og hvor presset på å være vellykket bare øker, er det den enkeltes plikt å stoppe opp og tenke seg om av og til: «Burde jeg ikke gjøre noe for den personen jeg kjenner godt, og som ser ut til å ha problemer?»Benedicte Maxwell Iversens bortgang er en påminnelse om dette. Kanskje kan den tjene en god hensikt, midt i fortvilelsen.