Sterkt presset av en voksende opinion mot en Irak-krig, har både statsminister Kjell Magne Bondevik og Jan Petersen uttalt seg på måter som kan tolkes som om vi står fritt til å vurdere om vi vil støtte et eventuelt krigsvedtak i Sikkerhetsrådet.Og kirkeledere, deriblant biskop Gunnar Stålsett, har antydet at en FN-støttet krig mot Irak vil være i strid med folkeretten. Til det siste er å si at folkeretten er skapt — og skapes av FN. Vi er forpliktet til å følge FN-pakten, og det vil i så fall være med hjemmel i FN-pakten at Sikkerhetsrådet gir mandat til en militær aksjon i Irak.Så kan man diskutere de etiske sider ved et slikt vedtak, men det kan ikke herske tvil om at det er solid forankret i den folkerett som Norge har vært en av de ivrigste forsvarere av i over 50 år.FN-pakten slår fast at ansvaret for fred og sikkerhet i verden er overdratt til Sikkerhetsrådet, som handler på vegne av alle medlemsland. Og Norge har lojalt fulgt opp og støttet Sikkerhetsrådets vedtak siden FN ble opprettet. Da kan vi ikke, som Nobel-instituttets direktør, Geir Lundestad, uttalte forleden, be om norske særordninger første gang vi ikke måtte like et FN-vedtak. Når statsminister Bondevik derfor før helgen uttalte at et FN-vedtak er «nødvendig, men ikke tilstrekkelig for at Norge skal støtte en krig,» er det i beste fall villedende.Som FN-medlem er vi forpliktet til å støtte vedtaket politisk og ikke motarbeide det. Hvilken handlefrihet vi da har, dersom vi ikke skal bryte med FN-pakten og hele vår FN-historie, blir da et akademisk spørsmål.Derimot er det på det rene at når det gjelder spørsmålet om en eventuell norsk deltakelse i de militære operasjonene, er det et nasjonalt anliggende. Rett nok har vi stilt militære og andre styrker til rådighet når FN har bedt oss om det, fra Koreakrigen til våre dager, men her har altså regjeringen Bondevik handlefrihet.Derfor er det nå, i tidsrommet før Sikkerhetsrådet treffer sitt vedtak, at Norge må søke å påvirke FN og Sikkerhetsrådets medlemmer dersom regjeringen konkluderer med at krig bør unngås. Men det hører med til Irak-krisens forhistorie at Norge var en av pådriverne til Sikkerhetsrådets resolusjon 1441 som stiller Saddam Hussein overfor et ultimatum. Dersom han ikke samarbeider, gjør resolusjonen det klart at FN vil bruke makt. Dersom vi aktivt går ut og kritiserer en ny resolusjon i Sikkerhetsrådet som følger dette opp, vil det utvilsomt svekke norsk FN-politikks troverdighet. Det er et av de dilemmaene som Kjell Magne Bondevik nå sliter med, både som teolog og statsminister.