I 1994 fikk Norge som søkerland delta på EU-møtene. Vi som den gangen satt i Regjeringen var sammen med fagstatsrådene i Sverige, Finland og Østerrike aktivt med blant annet på ministerrådsmøtene. Jeg var i Berlin på både likestillingsministermøte og familieministermøte. Mange av familieministrene var eldre menn som bekymret fortalte om nye lave fødselstall, men de så ikke sammenhengen mellom lav fødselsrate og kort foreldrepermisjon eller dårlige tilsynsordninger. Møtet med likestillingsministrene var mer oppløftende, for her var det ofte yngre kvinner som ville ha en politikk som gjorde det mulig både å føde barn og jobbe. Og helt utenfra kom den norske statsråden — med 52 ukers permisjon, tidskonto, fedrekvote, barnehageutbygging og skolefridtidsordning i kofferten - og lille Oda (8-9 mnd) på armen. En småbarnsmor og statsråd med behov for ammepauser. Det vakte oppsikt. Tysk tv filmet lille Oda på statsrådsmammaens fang, og mamma fikk anledning til å fortelle om høy fødselsrate og godt utbygde ordninger for barn og foreldre. Mange av deltakerne var oppriktig interessert. En bedre illustrasjon på den nordiske likestillingsmodellen kunne de ikke fått. Min påstand er, uten forkleinelse for de andre kvinnene i EU, at de svenske, finske og danske kvinnene har bidratt sterkt til EUs skjerpede kvinneprofil. Deres medlemskap har gjort det mulig å bringe erfaringene fra det nordiske likestillingsarbeidet videre inn på den europeiske arena. Sveriges første EU-kommissær, Anita Gradin, har vært blant dem som har satt spor etter seg. Hun hadde blant annet likestilling som sitt fagområde, og satte trafficking, sexhandel og seksuell trakassering på dagsorden. Hun snakket høyt og tydelig på et område som mennene rødmet av. I dag er EU meget klare og tydelige på dette området. Det har resultert i lovgivning mot seksuell trakassering og egne program som er satt i gang for å hjelpe de som er utsatt for sexhandel og vold.Kvinner i Norge har aldri kommet noen vei ved å sitte passivt på sidelinjen. Hvem hadde tatt kampene om barnehageplasser, utvidelse av foreldrepermisjon eller likestillingsloven, hvis ikke kvinnene selv hadde gjort det? Kvinnene har brøytet seg vei inn på banene der politiske forslag ble formulert og vedtakene fattet. Fra kvinnekravet var innlagt vann i alle hjem for å lette hverdagsslitet, via krav om rett til lønnet arbeid også når du giftet deg, til krav om likelønn og forbud mot seksuell trakassering. Kvinnene selv formulerte forslagene og mobiliserte for beslutningene. Den nordiske likestillingsmodellen vokste sakte, men sikkert fram, og Norden ble et fyrtårn i likestillingsarbeidet. Norge ble med kvinneregjeringen i 1986 sett på som et kvinnenes Mekka. Den nordiske likestillingsmodellen videreutvikles nå i EU, og den kan bli enda bedre i sin europeiske drakt. Det vil alltid være svakheter som kan rettes opp og viktig arbeid som vil gjenstå. Norske kvinner hører også hjemme på banen der kampen om beslutningene foregår.Alle kvinner som har vært med på å kjempe de politiske kampene, som gikk ut i jobb igjen etter 12 ukers svangerskapspermisjon, som fortvilet har stått i uendelig lang barnehagekø, som har fryktet oppsigelse på grunn av graviditet, som har følt tidsklemma sprenge hverdagen, alle vi vet at ingenting har kommet av seg selv. Vi vet at ingenting hadde blitt gjort uten vår deltakelse. Hvis vi hadde ventet på at alt lå til rette for oss før vi engasjerte oss, hadde vi antagelig fortsatt ventet. Skulle alt vi har tilkjempet oss gjennom de siste 25-30 årene vært på plass før vi forlot en passiv plassering på sidelinjen til aktiv deltakelse inne på banen? Niks - det har ikke vært tradisjon at norske kvinner, uansett politisk tilhørighet, har overlatt initiativ, utforming og gjennomføring av politiske reformer til andre. Kvinnene har tatt utfordringene, og på tross av både usynlige glasstak og bomullsvegger, har vi oppnådd svært mange av målene. Hvordan ville det norske samfunnet sett ut hvis vi ikke hadde deltatt på den politiske arena? Med den erfaring kvinnene i Norge har - nemlig at deltakelse gir gjennomslag og mulighet til å prege utviklingen for å forbedre - hvorfor skal vi ikke bruke den erfaringen også på den europeiske arena? Vi har ikke tid til å vente på at Europa skal være perfekt før vi aktivt går inn på banen. Sammen med kvinner i 25 europeiske land kan vi bruke våre krefter og erfaringer på å utforme nye lover og regler, forbedre de gamle og ta tak for en bedre europeisk kvinnehverdag. Hvilke muligheter som ligger foran oss! Flere og flere innser at de vedtak som fattes i EU også virker inn på våre liv gjennom EØS-avtalen. Det gjelder på likestillingsområdet som på de fleste andre områder. Det skjer uten at vi har mulighet til å delta i beslutningene. Og faktisk er det slik at EUs lovgivning gjennom EØS-avtalen har skjerpet vår egen likestillingslovgivning: EU har gitt oss flere rettigheter og økt trygghet. Som kvinnene i Norge har kjempet fram seier for seier, er kvinner andre steder i Europa inne i den samme prosessen. Noen er kommet like langt som oss, noen til og med lengre. Andre startet senere og bruker lengre tid. Selv om det finnes land innen EU-samarbeidet som bruker lengre tid på å få på plass en lang foreldrepermisjon, en bedre kvinnerepresentasjon i parlamentet eller flere kvinner i lønnet arbeid, så finnes det en fellesnevner: EU er en brekkstang for mer likestilling.