Partiet har tatt mål av seg til å gjennomføre historiske reformprogrammer i det norske samfunn. Et samfunn hvor viktige samfunnsstrukturer som utdanning og kommune— og lokalforvaltning har størknet i foreldede fasonger.I kontrast til Høyres reformgiver og evne og vilje til nytenkning, står SV. Og det er et himmelropende paradoks at et parti som mener seg å representere en sosialistisk tradisjon, kjennetegnet ved samfunnsendringer og radikale omveltninger, nå fremstår som vårt mest reaksjonære parti. Et parti som har gått i allianse med de organisasjoner som stritter imot reformene og ønsker å konservere det bestående - Kommuneforbundet, Norsk Helse- og Sosialforbund og Utdanningsforbundet. Helt fra embetsmannsstaten på 1800-tallet har offentlig ansatte nærmest per definisjon motsatt seg enhver endring av sine egne revirer. Da hadde de Høyre som sin beste medspiller. I dag har de SV.For alle som kan se, har det lenge vært klart at skole- og kommunesektoren skriker etter reformer. Vi bruker mest på utdanning av de land vi sammenligner oss med, og får relativt sett minst igjen i form av målbare kunnskaper og ferdigheter. Og vi har en ineffektiv lokalforvaltning hvor fylkes- og kommuneinndelinger til dels ble konstruert ut fra logikk og samferdsel på midten av 1800-tallet. Vi driver en ekstremt ineffektiv og kostbar lokalforvaltning, hvor midler som i dag brukes til administrasjon kan frigjøres til velferds- og tjenestetilbud.Vi vil med andre ord forlange «Mer igjen for pengene», som er Høyres slagord. Som ellers i samfunnet ønsker vi å kutte ut unødvendige og kostnadskrevende ordninger for å få pengene til å rekke lenger også i offentlig sektor. Alternativet til SV og Kommuneforbundet er å putte mer penger inn i kommunesektoren for å holde det nåværende systemet gående. Og det passer for så vidt godt inn i SVs reaksjonære rolle at partiet nå agiterer mot dette ved å sammenligne med Rimi-Hagens slagord om å gjøre Norge billigere. Erna Solberg og Kristin Clemet fronter en overmoden reformprosess som flere partier nok har drøftet på kammerset, men som få har hatt «guts» nok til å sette ut i livet.Ikke minst av den grunn er det å ønske at regjeringen Bondevik overlever fram til neste stortingsvalg, slik at Norge får gjennomført en nødvendig moderniseringsprosess.