Martin Luther er kjent som den tyske åndsgigant fra Wittenberg. Mindre kjent hos oss er at Europa er i gang med å feire et Luther-tiår. Denne «Luther Dekade», som tyskerne kaller det, varer fra 2008 og fram til 31. oktober 2017. Da er det 500 år siden Luther slo opp sine berømte 95 teser på slottskirkedøren i Wittenberg og innbød til disputas. Den konkrete foranledning var Romerkirkens usmakelige avlatshandel, som ble opplevd som en hån mot ekte bearbeidelse av menneskelig synd og svik. Du husker avlatskremmeren Tezel fra skolen: «Når pengene i kisten klinger snart sjelen ut av skjærsilden springer».
Luthers teseoppslag om den rette bot tilsier at vi kan hevde at reformasjonen ble drevet fram av et sjelesørgerisk anliggende: Hvorledes kan et menneske komme seg løs fra dommen i egen samvittighet? Hvordan vinne en nådig Gud?
Martin Luther er vel verdt et skikkelig jubileum. De 95 tesene på kirkedøren satte i gang en åndelig fornyelse som kom til å få verdensvid betydning. Mange katolske teologer vil i dag innrømme at Luther hadde rett i mange av de misbruk han påpekte.
Luther var en gigant – som kirkelig og teologisk fornyer, som språklig nyskaper og salmedikter. Han etterlot seg en enorm skriftsamling – over 50 svære bind, hvert på størrelse med en telefonkatalog. Mange hadde saktens tidligere fremmet kritiske synspunkter på Romerkirkens utvikling, bl.a. tsjekkeren Johan Hus (1371-1415). Men med magre resultater.
Luther hadde en voldsom lidenskap for det rene evangelium, uten menneskelige prestasjoner lagt til. Dette var en del av hans egen slitsomme troshistorie. Dessuten fikk han et historisk viktig redskap i Gutenbergs boktrykkerkunst. Å kunne trykke med bevegelige typer var en medierevolusjon som Luther kløktig tok i bruk. Og som det vulkanaktige oppkomme han var, spredte han skrifter, pamfletter og salmer i store opplag utover Tyskland. Dermed ble Luther i sin samtid også en mediesensasjon! Og Europa ble satt i bevegelse av den lidenskapelige eks-munk, som dessuten tok en forfløyen nonne til ektehustru, Katarina av Bora.
Hva er det virkelig nye som reformasjonen tilførte Kirken med stor K? Liturgi hadde man i kirken tidligere, selvsagt. Og sakramenter. Preken likedan, men Luther fornyet prekenen i pakt med sine språklige, folkelige og evangeliske idealer. Det genuint nye som lutherdommen har tilført kirkene, er faktisk salmen, kirkesangen. Den lutherske kirke er en forkynnende og salmesyngende kirke!
Men hva i dag? Hva er det uoppgivelige, viktige bidrag fra luthersk hold inn i dagens kirkesituasjon? Faktum er jo at dagens kristne ungdommer, og trolig også mange oppover i de høyere i årsklassene, praktisk talt ser bort fra forskjellene mellom de ulike konfesjonene. Det er et slags evangelisk minste felles multiplum som synes å råde grunnen. Og salmene er ofte erstattet med plastsangene. Hva er det sentrale lutherske bidrag inn i dagens åndelige situasjon?
Mitt utgangspunkt er som sagt at Martin Luther først og fremst var drevet av et sjelesørgerisk anliggende. Det var den rådende katolske botsteologi, med avlatshandelen som selve skampletten, han inviterte til oppgjør om.
Luthersk teologi har et kjerneanliggende, og dette er det uoppgivelig lutherske poeng: Å fremholde for mennesker det gode budskap om at vi får vår sak med Gud i orden som ren gave. Av seg selv lever mennesket med ryggen vendt mot Gud. Er seg selv nok. Innkrøkt i seg selv. Men ved troen på Jesus Kristus får vi del i det oppgjør Kristus tok for å slette ut et menneskes svik og svikt. Altså: Kristus alene, troen alene!
På 1500-tallet gjaldt det om å finne en nådig Gud uten å skulle tilfredsstille et komplisert botsvesen, enn si en grisk pave som hadde bunnløse pengebehov for alle sine byggeprosjekter. I dag strever mennesker – umiddelbart – ikke så mye med problemet en nådig Gud, ser det ut til. I dag strever mennesker med følelsen av ikke å strekke til – i jobb, i samliv, i møte med hverdagens mange unådige krav. Lav selvfølelse sliter på.
Det går an å leve av tro på Jesus Kristus alene, sa Luther i møte med sin samtids krav. Her vil luthersk forkynnelse betone at det går an å leve av tro i dag også, – som befriende alternativ til alle krav om å strekke til, i møte med alt strev for å rettferdiggjøre seg selv i vår ofte nådeløse hverdag.
Jo, Luther er et jubileum verd. Og tygg noen minutter på dette sitat fra wittenbergeren, for her uttaler han både det evangelisk befriende og det etisk forpliktende i en pregnant sats: «Et kristent menneske er en fri herre over alle ting, ingen undergitt, og samtidig en tjener i alle ting, enhver undergitt». Dette er luthersk fromhet i et konsentrat. Foreldet? Neppe!
Artikkelen er forkortet. Red.