Verdens siste tigre er i ferd med å forsvinne fra planeten. Snart følger ulven, deretter gaupa og ventelig en rekke av deres rovdyr-slektninger. Avskjeder får de også, i form av kruttsalver og jubel over sprakende walkietalkier. Det skjønner man jo godt. Det er grunn til å feire: Vi ser dem aldri igjen.

Mens ministre fra hele Asia samler seg i et desperat forsøk på å senke det frapperende tempoet tigeren utryddes med, har jegere samlet seg i Agder og skutt en av Norges få gjenværende ulver. Straks dyret var felt – i Opsal utenfor Lyngdal – gikk jaktlaget i dekning. Dette tyder på gode mordinstinkter: Den som har begått en mistenkelig handling søker naturlig til skyggene. Jegerne er forståelig redde for at navnene deres skal publiseres og gjøres til mulig hets blant dyrevernere.

Men inni seg kan de frykte noe mer: nemlig at sammenhengen mellom jakt og gårdsdrift er liten, at de lot seg drive av hatet mot ulven mer enn kjærligheten til sauen, de foretrakk spenningen ved jakt fremfor ansvaret ved sauehold. Og når jaktpulsen endelig senker seg, kan de tenke igjennom hvilke historiske, filosofiske og zoologiske innsikter de legger til grunn for handlingen. For hvis ikke skjøt de ulven av den simpleste grunn: fordi de var i stand til det.

En gang var naturen tumleplass for et menneske som hadde alt å bevise, og som selv var jagd av dyr. Da var evnen til å kontrollere og utnytte naturen minimal. Først gjennom en gradvis og besværlig utvikling ble disse forholdene snudd. I dag er vi toppen av næringskjeden. Vi er best av alle. Og derav kommer en uventet utfordring: nemlig det ufattelige ansvaret ved å skulle ha alle andre under seg.

Men selv med økende naturbevissthet, bygger vi oss stadig lengre vekk fra dette ansvaret, med luksushytter og tilhørende veier for firehjulsdrevne biler. Våre industrier og produksjoner tiltar og utbedres i stor skala. Utenfra kunne det se ut som en imponerende verdensplan utfoldet seg. Det er bare at ingen helt vet hva planen går ut på.

Norske politikere vet at rovdyrforvaltningen av i dag er et resultat av pinlige avveininger. I en tid da ansvarsfraskrivelsen rundt saueholdet nærmer seg det episke, går man tyngre inn med erstatningspremier for tapte lam. Og i en tid da pelsdyrnæringen får en rekke ubehagelige spørsmål stilt ved seg, får motebransjen stadig lov til å svøpe oss i varme kåper. Fra gårdstunet betraktet truer selvsagt predatorene fra alle kanter. Men å gi bøndene en rolle i rovdyrforvaltningen nå, vil være som å spørre en barnehage om å undervise ved universitetet.

Det er på tide å innse at vi ikke skyter ulven for å regulere bestanden, ei heller for å nytte rovdyrene slik våre forfedre gjorde for noen tusen år siden. Vi skyter, ganske enkelt, fordi evolusjonen har utrustet oss med evnen til å ødelegge og ikke til å skape. Vi hevder vår eksistens gjennom å hele tiden prestere noe, aldri gjennom å trekke oss tilbake. Slik forsøker vi typisk å yte noe også når vi skal tenke på miljøet. Men hva om det beste for miljøet simpelthen var at vår virksomhet avtok? Hva skal vi gjøre hvis vi intet burde gjøre?

I dette, min leser, ligger en av våre kanskje mest utålelige eksistensielle gåter: Vi kan endre naturen, men ikke gjenskape den. Rovdyret kan spores, skytes, limes og stilles ut i fjellhotellets lobby, men ingen av oss kan gi tilbake dyret eller grunngi dets eksistens. Slik kan vi heller ikke forandre det faktum at steinen er en stein eller treet et tre, selv om vi både sprenger og sager. Det betyr at vår innsats i den naturlige verden – unntatt den utrettelige reproduksjonen av oss selv – er fånyttes.

Hver mur vil falle, hver bjelke knekke. Som erstatning for skogen vil vi sitte igjen i et landskap med søppel. Det betyr igjen at når vi utrydder en ny dyreart, sitter vi kun tilbake med ubehagelige spørsmål. Hva ga oss rett? Hvorfor gjorde vi det? Hva mente vi med det? Problemet er således ikke at rovdyrbestanden reguleres på uvettig vis i Norge. Problemet er at vi tror vi regulerer den.

Det er ikke godt å vite hva som var Opsal-ulvens siste tanke da den døde. Men det var neppe: nå dør jeg tross totalfredningen fra 1973, eller dette er begynnelsen på slutten. Eventuelt: «a small step for a woolf, but a giant leap for woolf kind». Da Opsal-ulven forlot jorden, skjedde det samme som da geirfuglen døde, og det som vil skje med snøugla, fjellreven og isbjørnen når deres tid kommer: de forsvinner i taushet, med det til felles at de på en eller annen måte ble utryddet av oss mennesker. Frosken hopper, blomsten spirer, vi skyter. Alt gjør det det kan, fordi det kan det.

Å skulle forsvare de siste ulvene i vår fauna, er ingen lett oppgave. Det har også de asiatiske ministre som har fått i oppgave å bevare jordens siste 300 ville tigre innsett. Men som alle andre problemer begynner løsningen med erkjennelse. Og erkjennelse fordrer samvittighet og kunnskap. Dernest kan vi se på årsakene. I dette tilfellet må både ministre og jegere innse at de kjemper mot seg selv. Det er mennesket som er villdyrenes problem. Hvor lang tid vi bruker på å bearbeide dette, er uvisst, men sannsynligheten for at vi vil skylde på potensmiddelindustrien, saueholdet og den gamle rovdyrfrykten, er stor.

Jeg har lyst til å avslutte med en forsiktig oppfordring. Nemlig at ingen plager ulvejegerne i Agder. La oss frede dem, og i stedet uttrykke sympati og medfølelse. La oss i dag, og i de kommende dagene før julefeiringen tar overhånd, skamme oss sammen med dem. Snart skal vi fornedre oss på nytt, vi mennesker, når de neste villdyrene skytes. Og slik vil det fortsette til både tigeren og ulven er borte, inntil alle de artene våre forfedre kjempet seg opp blant er utryddet. Da sitter vi tilbake, lik katten som lekte for ivrig med musen, i ytterste ensomhet.