Statoil-sjef Helge Lund har startet et massivt lobbypress for å få åpnet de sårbare områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja for oljevirksomhet. Han bør dempe seg.

Det jobbes på spreng i Statoils informasjonsavdeling og i godt betalte PR-miljøer om dagen, men «lobbyvirksomhet» skal det visst ikke kalles (Dagbladet 14/11). Dagens Næringsliv dokumenterer imidlertid (5/11) hvordan Statoil og oljeindustrien bevisst pynter på tall og formuleringer.

Man tar utgangspunkt i de mest optimistiske reserveanslagene på olje og gass og en optimistisk oljepris, og nevner verken investeringskostnader, klimaavtaler eller kvotepriser. Ved hjelp av løfter om «et halvt oljefond» og trusler om stagnasjon og arbeidsløshet, skal kampen om olje i nord vinnes. Men: Med åpning i dag vil det ta minst 10-15 år før industrien vil få utbyggingsoppdrag.

Om vi skal starte oljeboring i Lofoten, Vesterålen og Senja er ikke først og fremst et økonomisk spørsmål. Det er et politisk spørsmål, som krever ansvarlighet og forsiktighet. Helge Lund vet at dette er politisk følsomt, og bør trå mer varsomt enn han nå gjør. Å åpne for oljeboring midt i oppvekstområdet til verdens siste store torskestamme, nært land og med uberørt natur på alle kanter, krever mer enn analyser av fremtidig oljepris.

Oljeboring i nord har også et klimaaspekt. Lund selv vil hevde at det ikke er noen motsetning mellom en ansvarlig klimapolitikk og en offensiv petroleumspolitikk i nordområdene, fordi norsk olje er miljøvennlig. Det er feil. Norsk olje— og gassproduksjon er litt bedre enn verdensgjennomsnittet, takket være den særnorske CO2-avgiften (som bransjen var høylydt imot da den ble innført). Det vesentlige er imidlertid sluttforbruket, fordi det er her 90 prosent av utslippene produseres. Det er når oljen brennes av i biler, fly og kraftverk at vi får de store utslippene, og da spiller oljens opprinnelsesland liten rolle.

I Norge er utslippene fra oljeindustrien nesten doblet siden 1990, og utgjør omtrent en firedel av de totale klimagassutslippene våre. At noe må skje også med oljenæringen, sier seg selv.

Helge Lund bruker ofte Det Internasjonale Energibyrået (IEA) når han argumenterer for økt oljeutvinning i sårbare områder. IEA har anslått at 80 prosent av energibehovet i 2050 vil dekkes av fossile energikilder. Lund hevder at dette beviser at Norge må øke produksjonen og eksporten av petroleum. Men dette scenariet forutsetter at dagens globale energi- og klimapolitikk videreføres – noe som er ensbetydende med økologisk katastrofe.

IEA sier selv at en slik utvikling vil innebære en ukontrollert oppvarming opp mot seks grader (DN 13/11-08). Byrået konkluderer derfor med at verden trenger en energirevolusjon. Lunds miljøtroverdighet blir derfor syltynn når han velger å styre selskapet inn på stadig mer risikable prosjekter, enten det er i Alaska, Canada (oljesand) eller Lofoten-området.

Det er vårt ansvar som politikere å legge til rette for næringsutvikling i nord. Men oljeboring i de sårbare havområdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja er feil svar på utfordringen. Flere uavhengige utredninger har konkludert med at Nord-Norge ikke kan regne med betydelige ringvirkninger av oljevirksomhet, og at det er mest sannsynlig at eksisterende miljøer i Sør-Norge vil stikke av med gevinsten. Samtidig kan andre næringer, som fiskeri- og reiselivsnæringen, få problemer dersom det åpnes for storstilt oljevirksomhet.

Statoil tar for lett på dette når de nærmest garanterer at større oljeutslipp ikke vil skje. Det er en garanti de vet de ikke kan gi. De siste årene har selskapet fått massiv kritikk fra bl.a. Petroleumstilsynet. Vedlikeholdsarbeidet har vært for dårlig. I dag fins det heller ikke oljevernutstyr som kan redde oss ved en ulykke i disse sårbare områdene, og faren for uhell knyttet til skipstransport vil øke. Vil vi ta den risikoen?

Det er et stort potensial for næringsutvikling basert på ny fornybar energi i Nord-Norge. Teknologibedriften Hydra Tidal skal snart bygge sitt første pilotanlegg for tidevannskraft, og har som mål å skape 1.000-1.500 arbeidsplasser i Nord-Norge. Solcelleproduksjon har allerede skapt flere arbeidsplasser i Nordland enn Statoils Snøhvit i Hammerfest. Vindkraften gir store muligheter i nord, ikke minst i Finnmark. Hvorfor ikke satse på næringsutvikling som er moderne og miljøvennlig, i stedet for å se oss blinde på forurensende og konfliktskapende industri?