Viser til leder i Fædrelandsvennen 26.9.08 som nokså tydelig antyder at de tillitsvalgte i politietaten organiserer en aksjon med organisert lønnskamp i fredstiden. Dette antydes også av fornyings— og administrasjonsminister Heidi Grande Røys og professor ved BI, Petter Gottschalk. Der foregår ingen samordnet, ulovlig aksjon.
Undertegnede er plasstillitsvalgt ved Kristiansand Politistasjon, valgt av medlemmer i Politiets Fellesforbund. Som tillitsvalgt skal jeg ivareta medlemsmassen. Blant våre medlemmer er det også en rekke ledere i ulike sjikt i organisasjonen.
For det første savner jeg sterkt at både lederartikkelen i Fædrelandsvennen, Grande Røys og Gottschalk begrunner sine påstander om at medlemmer av Politiets Fellesforbund aksjonerer. Videre savner jeg begrunnelse for påstander om at vi gjør noe ulovlig.
Lederartikkelen kan ikke leses på annen måte enn at avisen mener det er riktig og akseptabelt av politietaten å bryte norsk lov, slik en faktisk har gjort i en årrekke for at politietaten skal fungere. Paradoksalt nok etterforsker vi andre for brudd på arbeidsmiljøloven og har samtidig organisert brutt denne selv. Det siste halve året har eksempelvis Hordaland politidistrikt brutt bestemmelsene 1 600 ganger. I samme distrikt er det i løpet av årets første seks måneder registrert nøyaktig 974 avvik på hvilebestemmelsene.
Vi har påtatt oss et ansvar vi ikke har og heller ikke skal ha. Ansvar for å sikre nødvendig og forsvarlig bemanning for å serve og betjene vårt publikum, gjort oss tilgjengelig på vår fritid for å hjelpe vår arbeidsgiver, som i lang tid har vært i en svært vanskelig situasjon, gått på jobb når har vært syke på grunn av vår samvittighet overfor kolleger og ledelse som får ekstra belastning ved sykdom.
Vi har hatt mindre fritid. Vi har fått mindre tid sammen med våre barn og våre nærmeste. Vi har presset oss til ett sted vi ikke lenger vil være. Familier går i oppløsning, politi- og sivilt ansatte blir sykemeldt, ofte langtids. Vår yrkesstolthet er dalende – vi får ikke gjort jobben vår. Dersom vi velger å gå på jobb til tross for sykdom eller andre forhold og treffer en avgjørelse i arbeidssituasjonen som er feilaktig, er det den enkelte politiansatte som står ansvarlig for konsekvensene, ene og alene. Vårt yrke består ofte av beslutninger som må tas i løpet av svært kort tid, det kan stå om sekunder. I ekstreme tilfeller kan dette føre til alvorlige situasjoner og utfall.
Håpet har hele tiden vært at de ansvarlige, nemlig sentrale politikere, skal gi politietaten langt bedre vilkår for å sikre den norske befolkning den polititjenesten og den tryggheten de har krav på og som politietaten ønsker å gi. Men årevis med, jeg vil kalle det ofring, for staten, har ikke ført noe sted, tvert imot. Vi har ubevisst skjult et alvorlig problem i politietaten.
Vi følger norsk lov og vi ivaretar vår fritid, våre familier og våre nærmeste. Når vi går hjem etter endt arbeidsdag er det, med få unntak, ingen av oss som har ansvar eller plikt til 24 timer i døgnet å være i beredskap for arbeidsgiver i tilfelle behov. De ansatte, herunder politiledelsen, har i mange år gjort sitt beste – og vær trygg på, det gjør vi ennå, innenfor vår ordinære arbeidstid. Det er helt slutt på at hver enkelt av oss skal påta oss ansvaret de sentrale folkevalgte har og som de tilsynelatende neglisjerer.
Når lederartikkelen langt på vei anklager politietatens tilsatte for å drive ulovlige aksjoner ved å følge lov og regelverk, da er det etter mitt syn likestilt med å oppfordre politietaten til å bryte norsk lov. Vår bemanningssituasjon er dramatisk lav og det vil ta mange, mange år før den er på et akseptabelt nivå. Først mot 2020 vil tallet på årsverk komme opp mot dagens nivå. Stor avgang i form av pensjonsalder og at politiutdannede velger å søke andre yrker gjør situasjonen om mulig ennå verre i årene som kommer. Jeg kan blant annet nevne at i løpet av de neste 7 årene vil nesten halvparten av de tilsatte i Agder Politidistrikt være pensjonister og med én søker på fire utlyste stillinger nylig, sier det seg vel egentlig selv at problemet er meget alvorlig.
Stadig flere avgangselever ved Politihøgskolen velger bedre betalte jobber utenfor politi- og lensmannsetaten. Studentene, i forhold til tidligere, har en solid utdanning allerede før de starter studie ved Politihøgskolen. Den «kraftige» økningen av inntak ved Politihøgskolen som justisminister Knut Storberget redegjorde for i Stortinget vil ikke løse problemet. Videre velger stadig flere ansatte i politi- og lensmannsetaten å søke seg ut av politiyrket til fordel for yrker med langt bedre arbeidstider, vilkår, lønn og mindre risiko. Sist, men ikke minst, mister vi vår spisskompetanse, en kompetanse som tar mange år å bygge opp igjen.
Det må ikke herske noen tvil at vi i politiet kommer til å følge lover og reglementer om arbeidsmiljø og arbeidstidsbestemmelser i tiden fremover. Vi vil få noen svært vanskelige år fremover hvis ikke våre folkevalgte tar situasjonen alvorlig. Jeg er sterkt bekymret for PFs medlemmer og politidekningen til befolkningen i Agder om situasjonen fortsetter. PFs medlemmer og politiledelsen ønsker ikke en situasjon som nå, hvor en er nødt til å komme med en fallitterklæring og erkjenne at forsvarlig bemanning tilsier at politiet kommer dersom det er fare for liv og helse. Politiet kommer om ditt liv eller din helse står på spill, ja, det kan jeg forsikre alle om. Men ingen kan si noe om hvor lang tid det vil ta før vi rekker fram. Frustrasjonen er stor og viljen til å følge loven og ta vare på fritiden er urokkelig. Det norske samfunnet krever faktisk at polititilsatte skal ofre sin fritid. Dette er noe som har pågått i mange år.
Det en har registrert og som har vært en stor skuffelse blant mange polititilsatte er at flere politiledere rundt om i Norges land ikke forteller hva som er realiteten. Hvilken tillit og nødvendig respekt oppnår politiledelsen hos sine ansatte og publikum med slike utspill? Hva oppnås? En registrerer heldigvis at stadig flere politiledere nå tar bladet fra munnen og støtter opp om sine ansatte og Politiets Fellesforbund. Dette bør også være et sterkt signal til sentrale politikere.
Det kan tenkes at polititjenstepersoner for en periode er villig til å jobbe i sin fritid og sørge for at en har en forsvarlig bemanning ved bruk av overtid og ekstra jobbing dersom vi får en forsikring fra politisk hold om at et risikotillegg kommer på plass. Det er nemlig en betydelig økning i risiko for hver enkelt av medlemmene av Politiets Fellesforbund som skal løse oppgaver i samfunnet med dagens bemanning. Slitasjen over mange år er også stor, noe som nå begynner å synes. Så lenge forsikringen uteblir fra politisk hold vil situasjonen være status quo. Nok er nok – medlemmene har strukket seg hit men ikke lenger.