Etter mange år med driftsunderskudd har de sveitsiske eierne (Cham Paper Group) lagt Hunsfos fabrikker ut for salg. Nedbyggingen av produksjonen har gått gradvis, og tidligere har både de energikrevende råvareavdelingene (sliperiet og cellulosen), samt flere papirmaskiner og blitt lagt ned. Skal vi se realistisk på situasjonen, så er det sannsynligvis problematisk å finne noen industrielle kjøpere til Hunsfos så lenge driftsresultatene viser røde tall. Det er også vanskelig å se for seg noen offentlig instans som er villig til å overta eieransvaret for å videreføre papirproduksjonen i Vennesla.

Fremtidsutsiktene for trefiberplateprodusenten Huntonit er heller ikke så gode som tidligere. Huntonit AS (Wallboarden) er nå den største industribedriften i Vennesla (med ca. 220 ansatte, mot ca. 160 ansatte ved Hunsfos). Sterk nedgang i boligbygging og økende energipriser gir både markedsmessige og kostnadsmessige utfordringer også for Huntonit.

En «worst case situasjon» for Vennesla ville være hvis en nedleggelse av produksjonen ved Hunsfos, skulle komme samtidig med reduksjoner ved Huntonit. Begge bedrifter er treforedlingsbedrifter, og er ledd i en viktig norsk næringskjede som i de senere år har slitt i motbakke.

Mange har sikkert ennå friskt i minne nedleggelsen av treforedlingsbedriften Union i Skien, hvor en av papirmaskinene senere ble flyttet til Brasil. (For øvrig et prosjekt med store kostnadsoverskridelser). Nedleggelsen av Union ble aldri redningen for Norske Skog, og konsernet sliter fortsatt. Papirmaskin nr. to ved Follum fabrikker i Gjøvik ble stoppet like før ferien i år, og Norske Skog selger for tiden ut virksomheter i flere land, for å redusere en tyngende gjeld i konsernet.

Så hvorfor sliter treforedlingsindustrien i Norge? Vi har et land som er rikt på skog og energi, og har derfor naturgitte fordeler for å lykkes med denne type industri. Under en industrikraftmarkering foran Stortinget i vår sa Fellesforbundets leder Arve Bakke følgende kloke ord: «Hvis vi ikke klarer å opprettholde, og videreutvikle treforedlingsindustrien i Norge, så kan det se mørkt ut for fremtiden for Norsk industri generelt.». Sannheten er at treforedlingsindustrien gjennom en årrekke har fått forverrede rammevilkår. Blant annet gjennom et generelt høyt norsk kostnadsnivå og gjennom økte kostnader på to av de viktigste innsatsfaktorer, nemlig tømmer og energi.

Tømmerprisene har økt blant annet som følge av myndighetenes subsidiering av biobrenselanlegg, som konkurrerer om det samme råstoffet som treforedlingsindustrien bruker.

Energikostnadene øker som følge av høyere oljepris og høyere priser på elektrisk kraft. Manglende satsing på kraftutbygging i Norge, samt utbyggingen av strømførende kabler mellom Norge og kontinentet (blant annet Nor-Ned kabelen mellom Feda og Nederland), medfører større likhet i markedsprisene så strøm i Norge og på kontinentet.

Markedsprisene på strøm på den Europeiske kraftbørsen (EEX i Tyskland) følger i stor grad prisene på olje og gass fordi mye av strømmen i Europa produseres i varmekraftverk basert på fossile brennesler. Høyere oljepris gir mer penger i statskassa, samt mer penger til kraftselskapene, som i stor grad også eies av det offentlige. Men høyere energipriser skaper samtidig problemer for energikrevende produksjon i Norge. De bedrifter som ikke har langsiktige kraftavtaler sånn som Hunsfos og Huntonit i Vennesla, rammes spesielt raskt av stigende energipriser.

Innenfor energipolitikken har både tidligere regjeringer og den nåværende rødgrønne regjeringen sviktet! Alle de tre sittende regjeringspartier sa mens de satt i opposisjon at de ville innføre et eget industrikraftmarked med langsiktige strømkontrakter til energikrevende industri, dette er også nedfelt i Soria Moria-erklæringen.

Men etter at Stoltenberg 2-regjeringen kom til makten er ingen ting blitt gjort i praksis. Det hevdes stadig fra regjeringshold at EØS-avtalen er et hinder for kraftavtaler til industrien. EØS-avtalen er imidlertid ikke noe ny avtale, og denne måtte vel også legges til grunn for løftene i valgkampen? Argumentet om at EØS-avtalen hindrer kraftavtaler til industrien, blir enda mer urimelig når vi vet EU-landene Finland, Tyskland, og Frankrike har langsiktige kraftavtaler til sin industri. Det er faktisk sånn at det oppnås bedre kraftavtaler for papirproduksjon i Frankrike enn for eksempelvis Norske Skogs papirproduksjon i Skogn i Trøndelag.

Kraftavtaler for industrien er ikke det samme som subsidiering av næringen. Norsk vannkraft kan trolig produseres for under10 øre per kw/h. Denne kraften bør brukes til industriell verdiskaping og videreforedling, uten at strømmen skal bli en melkeku for eiere av kraftselskapene, eiere som i stor grad består av stat, kommuner og fylkeskommuner. Norge vil utvikle seg i retning av å bli en råvareprodusent, hvis ikke prisveksten på energi til industriell videreforedling dempes.

Statsbudsjettene har i de senere år ligget godt innen for handlingsregelen, men likevel stiger strømpriser, avgifter, matvarepriser og boligrenten. Resultatet er nedgang på 22,5 % i igangsatte boliger i første halvår. Man kan stille seg spørsmål om det ikke ville være lurt å bruke mer oljepenger for å styrke rammebetingelsene til næringer som vi kan leve av når oljeeventyret engang tar slutt? Samt å motvirke en nedadgående konjunktur. Argumentet om at renta holder seg lav bare budsjettene er innenfor handlingsregelen, begynner å bli temmelig tynnslitt!

Så mens statskassa renner over av oljepenger, industrien flagger ut, og renta stiger, grubler Kristin Halvorsen på nye avgifter, mens Martin Kolberg fortsatt sliter med å knekke Frp-koden. I mellomtiden flokker industriarbeiderne seg rundt Fremskrittspartiet.

Den «sterke» flertallsregjeringen til Jens må evne å ta tak i de grunnleggende problemstillinger i vårt samfunn. Hvis ikke går det mot regjeringsskifte i 2009!