Ingen bør la seg sjokkere av innholdet av de lekkede dokumentene. Det er ingen store nyheter så langt, kanskje bortsett fra instruksen om etterretning om FN-ledelsen. At statsledere får karakteristikker og at disse ser ut til å stemme ganske godt, er ingen overraskelse. Ambassaders arbeid består i stor grad av analyse av den stedlige regjering: hvem har makt, hvem er på vei opp eller ned, hvilke svakheter og styrker har disse personene?

Rapportene som jevnlig sendes kryptert hjem til utenriksdepartementet har vurderinger av alt som gjelder politisk overlevelse av en regjering eller diktator. I mange land er det faktisk en person eller en liten klikk som har all makt; da er helse – fysisk som psykisk – relevant, svakheter og avhengigheter, opposisjonelle, hvordan påvirke regimet, etc.

Diplomatiet er kontakten mellom stater i et internasjonalt anarki, det vil si at det ikke finnes en overordnet myndighet eller rettsstat. Da blir statens overlevelse i seg selv en hovedsak og sikkerhetspolitikk helt sentral.

Internasjonal politikk handler dessverre ofte om å forhindre krig og om hvordan man kan forholde seg til statsledere som både søker mer makt og kan ha skjulte motiver. Ambassader er privilegerte fristeder hvor landets lover ikke gjelder. Diplomatpost kan ikke åpnes av noen, verken på grensen eller underveis. Diplomater har immunitet.

Dette er eldgamle regler som er i alles interesse nettopp fordi det skal være mulig å holde egne vurderinger hemmelige og nå sitt hjemlige UD med dem. I disse hemmelige rapportene kan ambassaden skrive fritt om realiteter som er meget sensitive. Alt som ikke kan sies utad eller som er kjent i offentligheten, kan rapporteres sikkert.

Denne type kunnskap, som kan være sladder eller rykter, egne vurderinger av personlighetstrekk osv. er uunnværlig fordi statsledere har makt til så mye: gå til krig, alliere seg med andre, utvikle våpen som er ulovlige, etc. Utenriks— og sikkerhetspolitikken er tradisjonelt et prerogativ for kongen, i dag for statsleder. Den franske president, den britiske statsminister eller den amerikanske president kan gå til krig uten å konsultere noe parlament.

I praksis skjer dette ikke ofte, men poenget er den store forskjellen på innenriks- og utenrikspolitikk. Sikkerhetsdilemmaet mellom stater har til alle tider betydd at etterretning om andre lands makthavere er viktig, og alle land har spionasje der de har vitale interesser.

Utad er diplomatiets regler det motsatte av den type realpolitikk jeg beskriver her. Å være diplomatisk er å være ekstremt forsiktig og høflig. Grunnen til dette er at det skal finnes felles regler som demper konflikt og som gjør det mulig å ha kontakt når man er på randen av krig. Nettopp da trengs diplomatiet mest. Man må kunne forhandle rasjonelt med en diktator eller en fiende.

Derfor må det finnes faste regler for tiltale; «Deres eksellense» til en som burde være stilt for retten – og koder for hva som menes. «A frank discussion» er vel det sterkeste man kan si, det er hakket for åpen konflikt. Vanligvis er betegnelsen «konstruktive samtaler». Det betyr at man er uenig og muligens ikke kommer videre, men snakker likevel.

Diplomatiets ekstreme høflighet gjør at konflikter ikke synes for folk flest. Derfor er Wikileaks en unik anledning til innsyn i den realpolitiske verden. Det kan trenges i Norge hvor vi har en stor naivitet om realpolitikkens sørgelige primat i det internasjonale rom.

For dem som jobber på «innsiden» er det ingen overraskelse at USA presser sine allierte – det gjør alle stormakter – eller at man bytter det ene mot det andre, som når øst-europeiske land tar Guantánamo-fanger i bytte for et møte med presidenten. Realpolitikken handler om interesser og makt til å sette disse gjennom, og interessene er primært sikkerhetspolitiske eller økonomiske.

«De store gjør som de vil, og de små gjør som de må», sier antikkens historiker Thukydid.

Wikileaks bringer en meget nyttig realitetsorientering for mange, men gjør diplomatiets jobb umulig dersom hemmelighold ikke kan sikres lenger. Det siste vil være det virkelige problem. Hvis reelle analyser ikke kan skrives, blir beslutningene deretter.

Da blir verden enda farligere.