Vi står foran et av verdens mest fascinerende politiske ritualer – innsettelse av en ny amerikansk president. Gjennom edsavleggelse, tiltredelsestale, en stor parade, offisielle og uoffisielle ball feirer verdens første og største massedemokrati den fredelige overdragelsen av makt til en ny leder. Fire millioner besøkende er ventet til Washington til en seremoni regissert ned i minste detalj. Til og med den nye presidentens antrekk er symbolladet, levert av et firma i Chicago som benytter fagorganisert arbeidskraft.

Amerikanske presidentinnsettelser er alltid innhyllet i en nasjonalreligiøs aura – embetseden avlagt med hånden på Bibelen, den religiøse retorikken, symbolbruken i innsettelsestalene som feirer Amerikas gudgitte kall blant nasjonene. Innsettelsene er symboltunge fordi embetet på en spesiell måte kombinerer rollene som statsoverhode og regjeringssjef. Presidenten inkarnerer nasjonen og viser dens ansikt.

En annen grunn, som europeere ofte ikke skjønner, er amerikaneres behov for bekreftelse på at deres land er et moralsk fyrtårn – «verdens lys, en by som ligger på et fjell» – for å tale med Matteus og de første settlerne. Presidentinnsettelser med sin retorikk og sine ritualer fyller nettopp en slik funksjon.

Derfor går årets seremoni dypere enn vanlig. De siste åtte årene har rasert amerikanernes nasjonale selvbilde – Irak-krigen og bøllete alenegang i verdenssamfunnet, global antiamerikanisme, korrupsjonen på Wall Street, dype kulturkonflikter mellom kyststatene og innlandet, myndighetenes udugelighet under Katrina-katastrofen, og en president så utilstrekkelig at han allerede omtales som en av de verste i amerikansk historie.

Selvfølgelig vant Barack Obama valget fordi han gjennomførte en superb valgkampanje, danket ut to formidable politiske maskiner – Clinton-maskinen og det republikanske partiet – samlet inn mest penger og hadde de mest overbevisende løsningene på krisene i økonomien, helsevesenet, skolesystemet og utenrikspolitikken. Gjennom bruk av internett mobiliserte han etniske minoriteter og en ny ungdomsgenerasjon av velgere. I debatt etter debatt fremsto han som en handlekraftig, selvdisiplinert og målrettet politiker med et pragmatisk grep.

Men mye av forklaringen ligger også i hans enorme symbolkraft og i hans evne til å gjenreise idealismen og det tradisjonelle amerikanske selvbildet. Den som så og hørte ham holde sin seierstale i Grant Park i Chicago foran 125 000 mennesker av alle raser, klasser og religioner fikk en uforglemmelig leksjon i politikk som gjenfødelsesdrama.

Kanskje har USA aldri opplevd en så symboltung presidentinnsettelse – med mulige unntak for innsettelsene av Lincoln i 1861, Roosevelt i 1933 og Kennedy i 1961. Barack Obamas liv er i seg selv en illustrasjon av sentrale amerikanske kulturmyter. Det er historien om hvordan sønnen av en enslig hvit amerikansk mor og en afrikansk sauegjeter begynte med to tomme hender og ble en «selfmade» suksess. Han er, som det er blitt sagt, «a one-man ethnic stew» – et produkt av Kansas, Kenya og Indonesia. Slik bekrefter han Amerika som immigrantenes, demokratiets og mulighetenes land.

Og like viktig: symbolsk opphever han slaveriets forbannelse og befrir nasjonen fra rasehatets skyld. Innsettelsen av landets første svarte president sammenfaller med 200-årsjubileet for Abraham Lincolns fødsel, på dagen etter Martin Luther King-dagen. Når Obama innsettes på trappa foran Kongressbygningen, delvis bygd av slaver, er den amerikanske borgerkrigen endelig over.

Samtidig oppdaterer den nye presidenten nasjonens kulturelle selvbilde for et nytt århundre. Allerede navnet markerer bruddet: Barack Hussein Obama – en ny klang etter 43 innsettelser gjennom mer enn 200 år av presidenter med angelsaksiske navn. Han er en urban, intellektuell og idealistisk verdensborger – like fortrolig med Bruce Springsteen, Stevie Wonder og rapperen Jay-X som med Philip Roths romaner og teologien til Reinholt Niebuhr. Harvard-utdannet og skarpskodd foreleser i konstitusjonell rett ved Universitetet i Chicago, men også basketballspiller og på bølgelengde med massenes sportskultur. «Hip» og «cool», fotogen og med medietekke som en Hollywood-stjerne. Han er en språkets mester, skriftlig i en selvbiografi av betydelig litterær verdi og med glitrende talegaver som mestrer registre fra ungdomssjargong, afroamerikansk prekentradisjon og poetisk høyprosa.

Politisk gir den nye presidenten håp om en ny æra etter en generasjon med stivnet konservatisme. Men han er heller ingen konvensjonell liberaler. Ofte kalles han «postideologisk» – visjonær, men med empirikerens sans for harde fakta og et udogmatisk program for å bruke statsmakt til å løse finanskriser, reparere nedslitt infrastruktur og bygge en grønn økonomi. Han er svart, men ingen rasepolitiker som spiller på de svartes offerrolle – derfor beskrives han også som «post-racial».

Som barn av en ny politisk generasjon vokst opp etter den kalde krigen ønsker han å lose USA inn i et nytt «postamerikansk» verdenssamfunn og bekjempe antiamerikanismen med diplomati og «soft power». Forgjengerens krigerpresident-rolle skal byttes ut med en lederstil mer tilpasset et globalisert, informasjonsbasert internasjonalt samfunn, mer preget av samarbeid, kommunikasjon og «networking». Og han vil «av-imperialisere» presidentembetet etter Bush-regimets ukonstitusjonelle bruk av utøvende makt til å torturere, overvåke og forlenge militære intervensjoner utover tidsgrenser satt av lovgiverne.

Byrden av forventninger er enorm, altfor tung til at noen president vil kunne innfri den. Skuffelsene vil komme. Som alle presidenter vil Obama oppdage at verdens mektigste statsleder ofte er å ligne med en elefant i en kano. Likevel, kriser skaper sitt eget handlingsrom. Lincoln og Roosevelt er de beste eksemplene på uprøvde presidenter som maktet å skape positive og varige strukturendringer ut av krisesituasjoner. Nå skal et nytt politisk lederemne utfordre historien.