Svein-Erik Edvartsen ble kalt «Tandoori-dommer» av en Start-leder på sin Facebook-side etter Tromsø-kampen. Etter Rosenborg-kampen mot Vålerenga diskuterer man om kritikk til ghanesiske Annan for å ha tatt tak i rumpeballene til en motspiller, bunner i rasisme. Trener Nils Arne Eggen ser ut til å hevde det.
Uansett hva man måtte mene om det ene eller andre, gir i alle fall dette uttrykk for at rasisme og innvandring er hete tema, og lett skaper både overskrifter og hete diskusjoner. Det viser også at vi ofte er uvitende om hvordan vi skal snakke om og forstå temaet.
Nylig snakket jeg med en sørlending som jobbet i et datafirma. Han hadde vært med å lage et dataprogram, og var ivrig etter å få det sjekket av sine indiske samarbeidspartnere. Inderne gikk løs på sjekken med stor iver. Sørlendingene ble imidlertid mer og mer urolige ettersom inderne ristet på hodet etter hvert som de gikk gjennom programmet. Dette ble naturlig nok oppfattet som skepsis og oppgitthet over det de hadde prestert. Denne uroen vedvarte helt til de fikk fortalt at hoderisting for en inder betyr anerkjennelse, og «jeg forstår»; eller «så langt ser alt bra ut» – stikk motsatt av det de forventet.
Vi har alle støtt på lignende utfordringer, ikke bare når vi er ute og reiser. Fædrelandsvennen har tidligere skrevet om blant annet det flerkulturelle miljøet på Hotel Norge, og om alle de utenlandske studentene på UiA. Verden er definitivt kommet hit. Vi kan se på det som et problem, men også som en utfordring.
Møter på tvers av kulturelle skillelinjer gir mange utfordringer. Historiene er mange om hvordan kontrakter mellom norske og utenlandske firma har gått i vasken på grunnlag av kulturelle misforståelser. Jo mer vi reiser og er avhengig av både handel og generell kontakt med andre kulturer, får vi bruk for økt kunnskap om andre kulturelle koder enn våre egne. Hvordan skal vi for eksempel hilse? Skal vi håndhilse slik vi er vant til, eller skal vi kysse på et kinn eller begge, eller kanskje omfavne? Og hvorfor skal man ikke vise skosålen i arabiske land?
Mange lærebøker og «how to do it»-bøker er skrevet for å minske antall kulturelle feil, ikke minst innen næringslivet er slike bøker populære. Men er kunnskap nok?
Egil «Drillo» Olsen og landslaget var i Sør-Afrika for ikke så lenge siden. «Drillo» er kjent for sine enorme kunnskaper om andre land, det være seg hovedsteder, flateinnhold og fjelltopper. Det kan imidlertid se ut som det skortet på kulturell forståelse i dette tilfellet. Han og landslaget fikk nemlig sterk kritikk, fordi de kun var interessert i fotballkampen. Etter å ha spilt kampen, viste de ingen interesse for å delta på seremonien i etterkant.
Den tidligere visepresidenten i USA, Dan Quayle, ble ofte latterliggjort for sine mange tabber. En kulturell tabbe han gjorde under et statsbesøk i Malaysia, var å komme presis til en mottakelse på ambassaden, og dernest haste videre etter bare 17 minutter. Dette førte til at han ikke fikk møtt de viktigste personene, siden det i Malaysia ikke er vanlig å komme nøyaktig på tida. I tillegg gikk han uten å spise, og dermed viste han vertskapet ikke respekt med å ha måltidsfellesskap med dem.
I tillegg til kunnskaper, må man ha motivasjon og gode holdninger til å sette seg inn i andres tenkemåter. Ofte er Ola nordmann seg selv nok, og mener at hans måte å gjøre ting på også kan gjelde verden over. Noen av mine studenter har for eksempel insistert på å sole seg i offentlige parker i Afrika, noe som blir sett på som uvanlig og respektløst, eller at man ikke tar hensyn til de lokale kodene for hvordan man skal kle seg.
Jeg har møtt sørlandske næringslivsledere som har næringsvirksomhet i fjerntliggende land. Idet jeg har prøvd å spørre etter kulturelle utfordringer, har de tilsynelatende ikke skjønt spørsmålet mitt overhodet, eller i det minste ikke sett noe poeng i problemstillingen. Før så pleide vi å si at amerikanerne oppførte seg som om de eide verden, nå lurer jeg på om nordmenn er blitt likedan. For å omskrive landsmoder Gro litt: Er det blitt typisk norsk å være selvgod?
Det er, etter min mening, åpenbart at vi nordmenn har mye å lære, både om oss selv og andre. På Mediehøgskolen ønsker vi å bidra med vår kompetanse og erfaring til mennesker, bedrifter og organisasjoner som ønsker mer kunnskap og motivasjon i møte med ulike samfunn; det være seg i Agder-regionen gjennom flerkulturelle møter i arbeidslivet, eller overfor næringslivet og andre som ser behovet for økt kompetanse på dette området i møter med andre kulturer i andre land.
Vi vet at suksess i kulturelle møter ikke er noe hokuspokus. Det krever mye læring og jobbing med motivasjonen. Det er også slik at vi ikke må generalisere grupper til å si at de gjør slik og slik fordi de har en spesiell kultur. Først og fremst må vi lære oss til å se menneskene vi vil kommunisere med. Og vi vil ofte finne ut at det er mye sant i sangen vi er oppflasket med: «mye er forskjellig, men inni er vi like».
En konsekvens av å si at vi er grunnleggende like, ville være å si at vi var likeverdige, noe som ser ut til å være en langt lengre vei å gå. Et politisk mål er integrering av innvandrere inn i det norske samfunnet. Mange som vil kunne kalles integrerte, føler likevel at de ikke er inkluderte, simpelthen fordi de strever med det norske språket, eller, slik som dommer Edvartsen, ser annerledes ut. Når tid blir en egentlig norsk? Hva er de norske verdiene? Kan en bli ekte norsk hvis en ikke ser «norsk» ut? Må en kunne stå på ski for å være norsk? Slike spørsmål er svært kompliserte og trenger å tenkes nøye gjennom.