12. oktober er det fakkeltog i Arendal. Befolkningen i og rundt Aust-Agders største by slår på ny ring rundt sykehuset sitt, de protesterer mot at stadig flere funksjoner flyttes til Kristiansand. Det er lett å slippe følelsene løs når en diskuterer lokalsykehus. Kampen er legitim og lett å forstå; det handler om trygghet, men også om det mange mener er en vital del av den samfunnsstruktur en by på størrelse med Arendal bør ha. Både ordfører og stortingsrepresentanter har vært tydelige i sine krav, de forlanger et sykehus med alle akuttfunksjoner. Ansvarlige politikere har imidlertid en plikt til også å minne alle om at helsetjenester ikke virker i et vakuum, at ressursmessige tyngdelover, både økonomi og fagressurser i form av mennesker, er avgjørende for hvilke helsetjenester vi får.

Aldri er flere pasienter behandlet på norske sykehus, og aldri før har vi brukt mer penger på helsetjenester. Samtidig har aldri flere gått i gatene for å protestere med fakler og paroler mot ethvert forslag fra dem som er satt til å effektivisere sykehusene, forslag som ofte handler om å sikre kvalitet i helsetjenestene. Det er ikke bare i Arendal at folk protesterer høylydt mot nedleggelser og flytting av funksjoner. Alle vil ha bedre sykehus, men ingen vil ha endringer som berører dem personlig. Budskapet fra fakkeltogene er tydelig: Sørg gjerne for bedre sykehus og høyere kvalitet på helsetjenestene, men ikke rør lokalsykehuset vårt. Det er ikke nødvendigvis forenlige krav.

Vi kristiansandere blir møtt med beskyldninger om arroganse når vi argumenterer for at sentralisering er en nødvendighet for å beholde medisinske funksjoner i landsdelen, for å hindre at de høyspesialiserte funksjonene flyttes til hovedstaden og de store sykehusmiljøene der. Vel, opp mot det registeret av følelser som preger sykehusdebatten i og rundt Arendal er det nok krevende for leger, sykehusledelse og andre å kommunisere synspunkter uten å bli tatt til inntekt for å ønske nedleggelse av sykehuset i Arendal.

Det er imidlertid ikke det dette handler om. Tidligere klinikksjef Pål Friis fikk mange ulike karakteristikker da han ønsket å gjøre klare prioriteringer som han mente på sikt ville styrke landsdelens samlede helsetilbud. Da han måtte forlate stillingen for snart ett år siden, presterte stortingsrepresentant Freddy de Reuter å fryde seg over Friis’ avgang, og uttale at han ønsket en klinikksjef basert i Arendal «for balansens skyld». For mange politikere er helsepolitikk kun spørsmål om lokalisering og distriktspolitikk, ikke ressursspørsmål og prioriteringer. De skal jo gjenvelges av dem fakkeltogene består av, og lukker øynene for at helse er et bunnløst økonomisk sluk hvor noen må ta den vanskelige oppgaven å prioritere.

Ved siden av den økonomiske virkeligheten som styrer budsjettene i helseforetakene, spiller også legers egne valg av bo— og arbeidssted inn. For å generalisere og forenkle kan en si at leger ønsker å jobbe der andre leger er, gjerne der flinke legene er. De søker altså til store og robuste fagmiljøer. Faglig utvikling og faglige utfordringer motiverer og tiltrekker denne yrkesgruppen i større utstrekning enn andre. Det er dokumentert flere ganger, senest i en undersøkelse gjort av Akademikerne i fjor. En kan godt si at leger på store sykehus i store byer står i trengsel rundt pasienten, men dette har alltid vært dynamikken – og den store utfordringen for små sykehus i små kommuner i utkantstrøkene.

Det er ikke noe nytt at befolkningene i de store byene har bedre sykehustilbud nær seg enn befolkningen i de øvrige delene av landet. Det er også i lys av dette en må lese initiativet om ett felles sykehus på Sørlandet, blant annet igangsatt av Vest-Agder Legeforening. Et felles sykehus kan sikre gode høyspesialisttjenester for regionen. En annen sak er at et felles sykehus foreløpig ikke står på den politiske dagsordenen, og med den splittelse vi ser mellom de politiske miljøene i Aust- og Vest-Agder, vil det kreve mye diplomati og godt politisk arbeid for å få dette til.

Selv vokste jeg opp i et fylke med to sykehus, Hammerfest og Kirkenes, og med nesten 50 mil mellom dem. Det tilsvarer noe mer enn avstanden mellom Arendal og Lillehammer. I dag er finnmarkingenes viktigste sykehus Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN) i Tromsø. For befolkningen i landets nordligste fylke er det selvsagt viktig at UNNs faglige status ikke svekkes, avstanden til Oslo kan fort bli vel lang når høyspesialiserte helsetjenester er påkrevet. Kjøreavstanden i tid mellom Arendal og Kristiansand er redusert til i overkant av 40 minutter. Det er i grunnen ikke lengre tid enn du bruker fra en kant av Oslo til en annen.

Med befolkningsgrunnlaget på Sørlandet er sykehusene våre sårbare og utsatte. Beslutningene og de viktige avgjørelsene tas ikke lengre i regionen vår, de er flyttet til Oslo, uansett om det er regjering, styre eller storting som har siste ordet. Faglige råd er kanskje det viktigste en kan ta hensyn til når en planlegger strukturen i helsetjenestene. Jo da, dette er politikk og samfunnsstyring også. Men noe er galt når lokalisering av sykehusfunksjoner landet rundt skal avgjøres av hensyn til arbeidsplasser og politikeres bostedsadresser og ikke pasientgrunnlag. Å ikke tro at store fagmiljøer i større grad tiltrekker seg dyktige fagfolk, spesialiserer seg mer og til syvende og sist tilbyr oss alle bedre kvalitet på tjenestene, er å stikke hodet i sanden. Som på alle andre områder er det kamp om denne kompetansen også, og uansett bransjer gjelder en del av de samme mekanismene: Flinke fagfolk trives og arbeider best – sammen.

Spørsmålet blir derfor: Når det virkelig går galt, hvor mye er du villig til å gi for at det finnes høyspesialiserts fagmiljøer i sentrale medisinske disipliner innen regionen? Kan hende skal vi ikke forlange mer enn det, og så akseptere at slike fagmiljøer befinner seg på landsdelens største sykehus.