Fremskrittspartiet er det norske høyrepartiet. Det forsvinner ikke før neste valg selv om Martin Kolberg hever stemmen enda mer. Og det hjelper slett ikke om Jens Stoltenberg fortsetter å si at han er for fellesskap. For det vil Siv Jensen også alltid være; i tillegg til at hun er veldig for frihet. Og hvis alle vi andre attpåtil fortsetter den generelle mobbingen av og moraliseringen over den jevne Frp-velger, blir partiet størst ved neste valg. Og da snakker vi om tilslutning fra kanskje en tredel av den norske befolkning.
Fremskrittspartiet er et moderne vestlig høyreparti. Det er ikke et midlertidig norsk avvik. Det er ikke en samling av kulturelt tilbakestående bygdetullinger iført grilldress og sandaler. Det er verken et kulturelt fenomen eller en funksjon av at vi har det for godt her i landet. Partiet er først og fremst et helt alminnelig vestlig politisk høyrefenomen med USAs republikanerne som særlig forbilde.
Historisk har Norge vært heldig med høyreparti. Høyrevelgerne har nok stort sett vært de samme enten de har stemt på Høyre eller som nå på Fremskrittspartiet. Men det norske Høyres ledelse har aldri vært reaksjonære økonomiske liberalister eller bare reaksjonære. De har vært konservative for ikke å si verdikonservative. Slik er det ikke lenger. Dagens høyre – Fremskrittspartiet – er et parti som ledes av moderne økonomiske liberalister med et innslag av reaksjon.
Siden Anders Langes tid har det politiske kommentariatet oppfattet Frp som et midlertidig avvik som ville gå over bare Anders Lange forsvant, bare Carl I. Hagen forsvant, bare Frp kommer i regjering, bare vi avslører dem, bare vi finner Frp-koden osv., osv. Dagens norske høyre, slik det fremstår som Fremskrittspartiet, er et politisk fenomen som må møtes med konkret og noen ganger konfliktskapende politikk. Og de må avsløres som politisk fenomen og ikke som et utslag av dumhet eller moralsk forfall. Så enkelt og så vanskelig er det.
Det var ikke gitt at Frp skulle bli det nye høyrepartiet. Ved valget i l997 var Høyre, Kristelig Folkeparti og Fremskrittspartiet nesten like store. Kjell Magne Bondevik hadde tanker om å gjøre KrF til et slags bredt borgerlig parti etter tysk mønster. Mens Høyre fortsatte å insitere på at de var høyrepartiet i all evighet. Ved valgene etter 1997 falt først KrF fra. Mens Høyre løftet seg litt i 1999 og 2001. Men siden valget i 2003 har Frp vært Det Norske Høyrepartiet.
Store deler av det norske elektoratet har aldri vært trofast. Det har alltid eksistert et segment av sunn folkelig anarkisme i befolkningen. Lydighet har aldri vært en norsk dyd. I alle fall ikke lydighet overfor øvrigheta. Derfor har bare deler av dette segmentet hørt til det politiske høyre. I arbeiderbevegelsens glansdager var dette en viktig del av Arbeiderpartiets velgerunderlag. Også SV har i sine beste perioder fanget deler av disse velgerne. Og i 1994 stemte store deler av denne politisk uorganiserte folkelighet mot norsk medlemskap i EU. Også det som et uttrykk for motstand mot politisk elitetenkning og for et sterkt folkestyre.
Den norske anarkistiske folkelighet er ikke liberalistisk, den har ingen angst for tydelige politiske beslutninger. Den er verken høyre eller venstre. Men den har stor utålmodighet med surr, inkonsekvent skjønn, dårlig byråkrati, detaljstyring og politisk arroganse. Denne mangfoldige delen av befolkningen har altså ingen faste og sterke partipolitiske lojaliteter. At det er slik, gir et godt utgangspunkt for oss som vil et annet Norge enn Fremskrittspartiet.
Siv Jensen må utfordres politisk. Men så lenge den utfordringen stort sett dreier seg om kulturpolitikk, vil det skje lite. Du skremmer ikke fremskrittspartivelgere med at en opera— eller teaterbillett vil koste mer enn 1000 kroner hvis deres politikk blir gjennomført. Riktignok går også mange økonomiske liberalister gjerne i operaen eller i teatret. Men de har som oftest råd til å betale det det vil koste med Frp i Kulturdepartementet. Og de andre gir naturligvis blaffen. Fremskrittspartiet må utfordres på konkrete saker som gjelder folks hverdag. I forrige valgkamp slo Kristin Halvorsen kraftig tilbake mot det hun kalte Fremskrittspartiets monstertrygd. Partiet ville sende en blankosjekk, og så skulle folk shoppe samfunnstjenester fritt. Kristin påpekte helt konkret virkningene av det selsomme forslaget i stedet for å moralisere over det. Og dermed hørte vi ikke mer om hele forslaget.
La moralen ligge. For Fremskrittspartiet må stilles til ansvar politisk. Hvis de er et parti til å stole på, kan de allerede etter en uke i regjeringskontorene oppheve røykeloven, gjeninnføre fri etablering av spilleautomater, fjerne alle begrensninger i bruk av snøscooter, fjerne alle fartsdumper, øke hastigheten på veiene, gjeninnføre gammel promillegrense og fjerne homofiles rettigheter. Før jul kan de ha avviklet Vinmonopolet og senket avgiftene på alkohol. Konfronter Fremskrittspartiet med disse sakene som de er nedstemt på. Og hvis de ikke står ved sin gamle stemmegivning, må de ha vurdert feil og dermed er de ikke til å stole på. Og hvis de fortsatt synes kriminelle bander fra Øst-Europa er en plage, må de gjerne foreslå å ta Norge ut av Schengen-systemet og gjeninnføre passkontroll på grensen.
Men først og fremst: Gå løs på partiets program. Velg noen konkrete saker slik som «monstertrygden», og synliggjør de faktiske konsekvenser av det de foreslår. Og sørg for en ny og mer effektiv skattepolitikk. Mange – svært mange – av dem som i dag stemmer til høyre er sterke motstandere av den skjeve økonomiske fordelingen i samfunnet. Derfor må vi slutte å beklage oss over de store og økende økonomiske forskjellene i samfunnet. Vi må heller gjøre noe med dem. Hvis ikke, ti heller stille. Det gjelder også Martin Kolberg.
Fremskrittspartiet er ikke et moralsk avvik eller et særskilt norsk utskudd. Partiet er det nye norske høyre. For sosialister og sosialdemokrater er derfor Frp en politisk motstander som skal møtes med politikk.