To sørlendinger har vært sentrale pådrivere i prosessen, og fortjener ros for innsatsen de har nedlagt.

Ada Sofie Austegard og Trond Willy Wilhelmsen har begge opplevd konsekvensene av grove forbrytelser, som henholdsvis pårørende og offer. De har derfor kjent på kroppen de stengsler mennesker i en allerede vanskelig situasjon står overfor i sitt møte med påtalemakt og rettsvesen for øvrig.

Mangel på informasjon har vært ett av problemene. Et annet har vært mangelen på mennesker med navn og ansikt som man kan forholde seg til innen politiet gjennom vanskelige prosesser. Begge disse hensynene blir nå ivaretatt i den nye forskriften fra regjeringen trer i kraft. Pårørende og offer får nå rett til en egen kontaktperson i politiet. De får også retten til en samtale med aktor før rettsaker starter.

Det er på høy tid at ofrenes og de pårørendes rettsvern styrkes. Det er samtidig beklagelig at det har tatt lang tid å få dette til. Det er god grunn til å tro at det også har vært i strid med rettsfølelsen til det brede flertall, at disse gruppenes vern på enkelte områder har vært dårligere ivaretatt enn vernet siktede og tiltalte i straffesaker har hatt.

Det ligger både en lærdom og en inspirasjon i historien om denne forskriftens tilblivelse. Lærdommen handler om hvor langsomt den offentlige kvernen maler, og hvor unødvendig lang tid viktige forbedringer i vårt samfunn derfor kan ta. Det burde ikke være slik.

Det inspirerende er at enkeltmenneskers innsats faktisk betyr noe. Uten engasjementet til Austegard og Wilhelmsen tror vi forskriften hadde latt vente enda lenger på seg. Derfor skal de ha takk for at de, i vanskelige tider og livssituasjoner, har funnet overskudd og kraft til å hjelpe politikerne med den jobben de ikke har klart å gjøre på egen hånd.