«Jeg har stor glede av det selv,» sa mannen som akkurat hadde sugd to andre menn på en familiestrand i Kristiansand, til TV2. Mens barnefamiliene ikke nøt det på samme måten, men snarere følte seg tråkket på, og vil ta stranda tilbake. Retten til å nyte kan noen ganger synes å overgå plikten til å ivareta andre rundt seg.
Aldri før har vel så mange grupper og enkeltindivider vært bevisste sine behov og rettigheter. Nær ved å drukne i individuell nytelse, har vi ikke hodet nok over vann til å få øye på fellesskapets betydning. Og parallelt med at mange søker å få tilfredsstilt sine behov, har aldri flere oppgitt ensomhet som noe de sliter med i hverdagslivet sitt. Når enkeltpersoner og grupper kun tenker på egne rettigheter og eget velbehag, trenger egoene korreks av fellesskapet. Mine behov må justeres av hvordan andre opplever tilværelsen.
Hva skal et fellesskap si ja til og hva skal det si nei til? Her kan det være viktige nyanser som teller. Om vi sier nei til at homofile møtes i skogene til sex foran familier, må vi samtidig si ja til å inkludere og respektere dem når de forteller sine nærmeste om sin legning.
Flere nærmiljøer på Sørlandet har sagt nei til overgangsboliger og mottak, og toleranse og misforstått toleranse debatteres. Det er ikke intolerant å si nei til handlinger som ikke tjener fellesskapets beste, men det er intolerant å si nei til mennesker som fortjener en ny sjanse i livet. I arbeidet med toleranse og intoleranse nytter det ikke med tillærte fraser: Kristne er intolerante, muslimer er farlige, homofile er perverse, beboerne som ikke ønsker overgangsbolig er prektige og konservative. Det fører jo bare til nye stigmatiseringer og ikke bygging av fellesskap. Vi må hele tiden lete etter hva som er under disse karakteristikkene og se hva som er utviklende, og hva som ikke er tjenlig for fellesskapet. Åpenhet og respekt for mennesker, er ikke det samme som åpenhet for alt vi måtte ønske å foreta oss.
Det er kanskje mer interessant å finne ut hva er det som gjør at noen mennesker finner nytelse i å ha anonym sex på en strand i et turområde? Jeg slår gjerne et slag for nytelse, men hva når den enes nytelse går ut over andre? Da står rettigheter mot rettigheter. For selv om de har sine grunner — som også kan bunne i at samfunnet rommer for lite aksept for dem, jager de samtidig barn og familier bort fra et område de opplever som sitt. Som de har rett til å være på uten å plutselig stå foran en mann som suger en annen. Vi har også gjennom lover regulert hva som er akseptabel atferd og ikke. Blotting og seksuell sjikane er lovstridig. Noen mener mennene er redde homofile som bør få sympati. Stakkarsliggjøring av grupper er ikke verdig, om en ikke samtidig ansvarliggjør dem. Kanskje mange av dem som har hatt seg i skogene slettes ikke ønsker å fortsette med dette akkurat her - når de vet de er til sjenanse for barn og familier. Så dette kan antakelig la seg løse. Men et problem er ikke løst om det forflyttes.
Rettigheter og plikter. Er det en rettighet å ikke ha mennesker fra andre land, eller tidligere straffedømte, i nabolaget? Det er vel snarere en plikt å sørge for at de får oppfylt sine rettigheter på samme måte som vi selv. Men det er vel neppe en rettighet å ha sex i det fri foran familier på tur - uavhengig av hvilken legning vi har. For å utfordre fastlagte tankemønstre, noe vi i større grad kanskje bør våge for å finne moral, hva som er rett og galt og fellesskapets beste: Tenk om det for eksempel er mennene som har åpen sex på Sømsstranda, og beboerne som ikke ønsker overgangsbolig i nærmiljøet, som har noe felles. De tenker kanskje begge på velbehag for seg og sine og for den saks skyld egen nytelse. Det eneste som kan justere denne egotenkning er tanken på fellesskapets beste. Individualisering av velbehag og nytelse er ikke bare skadelig for fellesskapet - det kan bli ekstremt ensomt.
Fokus på rettigheter er helt nødvendig når grupper er undertrykt og deres livsutfoldelse er holdt nede av fordommer og utestenging. Det er utallige støttegrupper som kjemper for rettighetene til personer med ulike legninger, livserfaringer, sykdommer. Og det trengs. Og fellesskapet har absolutt en lang vei å gå for å inkludere og legge til livsutfoldelse for flere. Rettigheter uten plikter bygger ikke gode fellesskap, på samme måte som et pliktsamfunn som ikke ivaretar den enkeltes rettigheter ikke blir godt. Jeg kan ikke ivareta mine rettigheter uten samtidig å arbeide for å ivareta dine. Dine behov kan være annerledes enn mine og derfor må vi tenke fellesskapets beste - ikke bare på oss selv. Det er en utfordring i et egosamfunn.
Midt i jakten på godt liv for flere enn meg selv, finner vi fort at det er for lite raushet og ekte livsutfoldelse - for få av dem som elsker først, og mener etterpå. Om mennesker skal komme ut av skapene og ut av skogene, ut av overgangsboligene og mottakene, må de ha et sted å bli favnet. Det kan man ikke gjøre alene. Ingen kan favne seg selv. Dette er et fellesskapsansvar. Uten å tenke fellesskap, vil enkeltpersoners nytelse kunne gå på bekostning av andres velvære. Fellesskapet er kanskje det vi mestrer dårligst i velferdsstaten. Den andres utvikling, er kanskje det færrest er opptatt av.
Noen ganger skriker ensomhet mot ensomhet, skam mot skam, behov mot behov, rettighet mot rettighet. Og langt under polstringer vi inndeler hverandre i; kristne, homofile, mørkemenn, prektige, overklassegimlekollenbeboere, perverse, redde, radikale og konservative hører vi det gjalle, det enkle, mest grunnleggende spørsmålet som vi i fellesskap MÅ løse, om vi ikke skal forgå av ensomhet: Finnes det et fellesskap der noen er glad i meg sånn jeg er og gir rom til at jeg kan utfolde meg - til tross for at jeg ikke er perfekt?
Jeg er ikke så redd for overgangsboliger, fengsler eller asylmottak, - de består jo av mennesker som jeg. Mennesker som er avhengig av nåde og kjærlighet for å komme videre. Det jeg frykter mest er vår egen egoisme - og ensomheten som ledsager den.
Den er drepende. Den suger.