Spørsmålet har vært stilt mange ganger, og svarene er like mange som det er teologiske og politiske posisjoner, blant kristne som blant muslimer. Er man troende kristen og har som utgangspunkt at islam er en trussel, det være seg mot kirken, mot jødene eller mot vestlig kultur, så gir svaret seg selv: Kristne og muslimer ber ikke til samme gud. Og på motsatt side vil en muslim som ser kirken som representant for den store Satan, avvise at en kristen ber til den ene sanne Gud.
Når det snakkes om Gud skjer det enten innenfor en teologisk fortolkningsramme eller en mer filosofisk reflekterende kontekst. Som et eksempel på det første hevder kristen teologi troen på en treenig Gud som har åpenbart seg i Jesus. Dette er en oppfatning av Gud som en muslim overhodet ikke kan akseptere.
I et mer filosofisk språk kan det sies at Gud er bortenfor alt det skapte og at han er ubegripelig. Gud er ideen om alle tings begynnelse.
Det tredje utgangspunktet for å snakke om Gud er den enkeltes erfaring. Men erfaringen er ikke løsrevet verken fra teologiens eller filosofiens forklaringer og språk. Det jeg erfarer tolker jeg innenfor en ramme. En grunnleggende felles ramme både for jøder, kristne og muslimer er troen på at Gud har åpenbart seg som den ene, der det ikke er plass til noen (av) guder ved hans side.
Er det likevel ut fra den teologiske betraktning slik at uttrykkene for hvem Gud er, tilsier at en troende kristen og en troende muslim ikke forholder seg til samme Gud?
Om en nå hevder at Gud er én, kan det likevel være en lang vei til å mene at kristne og muslimer kan be sammen. For det vil forkludre den avgjørende forskjellen i våre gudsbilder som handler om synet på Jesus. Kristne ber jo i Jesu navn, noe som er utenkelig for en muslim.
Jeg vil ikke hevde at felles bønn mellom kristne og muslimer uten videre er naturlig, i alle fall ikke i en gudstjenestesammenheng. For gudstjenesten forutsetter et felles trosgrunnlag, og har en kultisk ramme som krever stor grad av enighet om mange forhold. Men fra å være tilbakeholdende med tanke på felles gudstjenestebønn til å hevde at kristne og muslimer ikke ber til samme Gud, er det en lang vei. Bønn er mer enn teologi, mer enn rite.
Den kristne kirkes læremessige fundament i forståelsen av hvem Gud er, har vært avgjørende for kirkens plass i verden og for den kristne tro hos enkeltmennesker. Og det er ikke en bagatell, verken for kristne eller muslimer, at kirken fra Jesu tid har hevdet at Gud gjør seg til kjenne gjennom tre personer, Fader, Sønn og Hellig ånd, og at personen Jesus blir tolket som sann Gud og sant menneske! For en muslim er dette blasfemisk!
Om vi prøver å gripe Gud gjennom teologisk eller filosofisk språk, er det ingen som kan gripe Guds storhet og si: Gud hører bare bønnene til den som kan be sammen med kirkens tro, eller motsatt: Gud hører bare bønnene til den som ber med islam og vender seg mot Mekka! Hvis Gud er Gud forholder han seg til alle mennesker uavhengig av tro og forstand. Et sunt apropos til dette er det den ortodokse kirke vektlegger, nemlig at det eneste vi kan vite sikkert om Gud er hva han ikke er!
Jeg tror at Jesus, så langt det rekker, har vist oss hvem Gud er. Men hvor mye eller lite jeg har grepet av hvem Gud er, så forholder Gud seg til meg, og til alle mennesker. Betyr det da ikke noe hva jeg tror? Antakelig gjør det det. Men kan det tenkes at Gud er nærmere mennesker som søker sannhet enn vi har fantasi til å tenke? Og er det mulig å tenke seg en Gud som bare hører den som tenker rett om ham?
Noen av dem som avviser tanken om at kristne og muslimer ber til samme Gud trekker inn forholdet til Israel. Det er mildt sagt en avsporing. Her handler det om hvem Gud er, ikke hva Koranen eller muslimer gjennom historien måtte mene om jødene. Våre bilder av Gud og oppfatninger av hverandre er viktige nok, men tar ikke bort den tanke at det er en eneste allmektig Gud som forholder seg til alle, ja, faktisk også til dem som ikke ber!
Både kirken og islam har dype røtter i jødisk kult og tro, og bønnen til «Abrahams og Isaks og Jakobs Gud». Til dem som avviser tanken om at kristne og muslimer ber til samme Gud, og kanskje til og med kan komme til å be sammen, blir spørsmålet: Ber kristne og jøder til samme Gud? Jeg håper svaret er «ja». Men i så fall blir det en logisk brist et sted.
Bønn er et krevende tema, ikke minst fordi bønnen er personlig, samtidig som den forbindes med riter og tradisjoner. Selv kristne kan ha vanskelig for å be sammen fordi de har så ulike tradisjoner. Jeg har selv samtalt med personer som har blitt sett ned på fordi de ba på feil måte! Noen sukker, andre roper, noen henvender seg til Herren, andre til Jesus. Mange går veien om en helgen eller jomfru Maria. Jesus lærte oss for øvrig å be «Fader vår, du som er i himmelen». Men en viktig side ved bønnen, i kristen tradisjon, er at den er hjertets språk, og foregår i enerom, i stillhet. I islam er bønnetidene og fellesbønnen vendt mot Mekka det avgjørende.
Felles bønn mellom kristne og muslimer er ikke uten videre er enkelt. Men det vil være et viktig skritt i riktig retning dersom vi gjensidig anerkjenner at både kristne og muslimer henvender seg til den ene sanne Gud, verdens skaper og opprettholder. Hvis vi gjensidig også anerkjenner hverandres bønn om nåde, ja, da er vi kommet langt!