I slike situasjoner er det nærliggende å ønske norsk landbruk dit pepperen gror og avskaffelse av toll på import av utenlandske matvarer. Bilder som vises på fjernsyn av tomater som dyrkes fram i drivhus i snøkledde norske bygder kan fremkalle hoderysting. Det virker ulogisk at et land så langt mot nord skal bruke tonnevis av drivstoff på dyrking av tropiske grønnsaker.
Så kom askeskyen fra Island kort tid etter at finanskrisen hadde roet seg. Sammen viser de to fenomenene hvor sårbare vi er og hvor avhengige vi er av at verdensøkonomien og kommunikasjonssystemene fungerer uten rusk i maskineriet. Så snart de ikke gjør det, kjennes det godt at Norge fortsatt har en selvforsyningsgrad av mat på rundt 50 prosent.
Men hvis vi først erkjenner det, blir den logiske konsekvensen at vi må være villige til å betale prisen for å ha den sikkerheten. Hvis Norge fortsatt skal ha et landbruk, vil det koste. Årsaken er selvfølgelig at det er dyrt å drive landbruk langt mot nord hvor geografien heller ikke ligger til rette for stordrift på samme måte som på sletteland i andre deler av verden. I Vest-Agder er bare 2,9 prosent av arealet dyrket mark, mot skarve 1,3 prosent i Aust-Agder.
Dessuten vil det koste å betale nordmenn for å jobbe i landbruket ettersom bønder naturlig nok vil ønske seg samme levestandard som sine landsmenn.
Kravet samfunnet til gjengjeld må kunne stille til landbruket er at det gjennomgår samme rasjonalisering, effektivisering og omstrukturering som resten av produksjonslivet. Hvilket det også har gjort de siste tiårene. Areal per gård har økt betydelig søm følge av at bønder har lagt ned og jorda overtatt av naboer. Vi ser nye former for samdrift og nye måter å organisere arbeidet på i form av helautomatiske melkemaskiner. Sentimentalitet bør ikke ha noen plass i bildet.
Forbrukerkrav, det politiske klimaet og økonomiske realiteter gjør til sammen at romantisering av fortidens driftsmåter må vike. Men askeskyen kan gi drahjelp i årets inntektsoppgjør for bøndene.