«Han (Freddy de Ruiter) har en hypotese om feilbehandling av nyfødte i Arendal er blitt lekket til pressen av sentrale personer på sykehuset for å svekke omdømmet til sykehuset og dermed berede grunnen til en nedbygging.

Hva slags grunnlag har du for den hypotesen?

Det vil jeg ikke gå inn på

Hvorfor vil du ikke gå inn på det?

Det vil jeg heller ikke gå inn på.»

Smatt på denne ordvekslingen mellom en av landsdelens stortingsrepresentanter og Fædrelandsvennens journalist (Fædrelandsvennen 3. juni, 2011).

Dette er nivået på den debatten som igjen har blusset opp om arbeidsdelingen mellom Sørlandet Sykehus Kristiansand og Arendal. de Ruiters argumentasjon løfter seg ikke mye fra meningsutvekslingene i barnehagens sandkasse. Dessverre. Og dessverre er det Arbeiderpartiets stortingsrepresentant fra Aust-Agder som leder an i en vulgær og primitiv agitasjon mot ethvert forsøk på tilpasse Sørlandet Sykehus til de medisinske og økonomiske realiteter, som ingen ende synes å ta.

For Freddy de Ruiter er det blitt viktigere å ta mannen enn ballen: Det er viktigere å lete etter kildene til Fædrelandsvennens oppslag om feilbehandlinger ved fødeklinikken i Arendal enn å bekymre seg over det faktum at 12 nyfødte ved klinikken i Arendal ble utsatt for alvorlig feilbehandling over en toårsperiode – det siste tilfellet ble registrert så sent som i oktober i fjor.

Mens Freddy de Ruiter, som en slags selvoppnevnt advokat for sykehuset i Arendal, søker tilflukt i konspirasjonsteorier – at disse opplysningene er plantet av noen som vil Arendal sykehus ondt – uttaler pasientombudet at hun kjenner til flere tilfeller av feilbehandling enn dem som er registrert. Og fylkeslege Anne-Sofie Syvertsen i Aust-Agder mener at sykehuset har forsømt seg og burde ha gjort mer for å bedre pasientsikkerheten. Alt er altså ikke på stell ved Sørlandet Sykehus Arendal. Det er informasjon offentligheten har krav på å få del i.

Og i likhet med barnehagetantene søker sykehusledelsen og adm.dir. Jan Roger Olsen tilflukt i småbarnspedagogikken for å løse barneklinikk-floken. Når barna krangler og slår hverandre i sandkassen, setter man seg ned og snakker ut og ingen får gå hjem før de er venner igjen. I Sørlandet sykehusvarianten nedsetter man fire arbeidsgrupper med 62 ansatte som får beskjed om å diskutere seg fram til enstemmighet før man «går hjem».

Og det er betegnende for hele samarbeidsklimaet ved Sørlandet sykehus at man i denne prosessen brukte tid og krefter på å gjennomføre en «risiko— og sårbarhetsanalyse», som er vanlig ved store industrielle prosjekter – ikke for å kartlegge de medisinske utfordringene man står overfor – men for å avdekke hvem som ville sette krumfot på hvem blant ansatte i det videre arbeidet med reorganiseringen av fødeavdelingen.

Enigheten om hvordan man organiserer akuttberedskapen ved nyfødtavdelingen i Arendal ble beseglet på Revsnes Hotel i desember i fjor – hvor ansatte fra Arendal og Kristiansand enstemmig sluttet seg til et forslag som bl.a. innebærer at alle risikofødsler overføres fra Arendal til Kristiansand. Den enigheten varte et halvt år. Nå har legene i Arendal bebudet omkamp. Og Freddy de Ruiter er igjen frempå og uttaler til Fædrelandsvennen at avtalen er et nytt skritt i retning av nedleggelse av sykehuset i Arendal. Og så har vi det gående. Slik det har pågått siden sykehusreformen i 2002, da staten overtok ansvaret for sykehusene og helseforetaket Sørlandet sykehus året etter ble til.

Ikke begriper jeg at sykehusets styre og ledelse har hatt tålmodighet over år til å håndtere denne destruktive revirkampen. Det har i stor grad skjedd gjennom vasne kompromisser og halvgode og halvhjertede medisinske løsninger i gjenskinnet fra fakkeltogene i Arendal. Men etter 10 år med en ødeleggende og ressursødende sykehuskonflikt er tiden nå inne til at sykehusstyret og Helse Sør-Øst setter foten ned og setter pasienten i sentrum – på bekostning av medisinske revirvoktere og geskjeftige stortingsrepresentanter. Vi har som pasienter krav på å bli tilbudt den beste medisinske behandling som er å oppdrive – et krav hvor lokalisering er underordnet den medisinske kompetanse. Hadde feilbehandlingene av nyfødte i Arendal vært offentlig tilgjengelig informasjon, burde fødende i Aust-Agder ha skygget unna fødeklinikken i Arendal. Retten til fritt sykehusvalg gjelder også for fødende.

Blir du syk, vil du naturlig søke det sykehus som har de beste prognoser for behandlingen av din lidelse, hvor feilbehandlingsprosenten er lavest og overlevelsesmulighetene størst, enten sykehuset ligger i Arendal, Kristiansand, Stavanger eller Tromsø. Enten du har gått i fakkeltog eller ikke. Derfor bør vi som pasienter se fram til at vi også i Norge får tilgang til den informasjon om kvaliteten på sykehusenes medisinske behandling som i mange år har vært tilgjengelig for danske pasienter. Først da vil det frie sykehusvalget vi har rett til få noe mening. Først når feilbehandlingsprosenter, dødelighetsstatistikk og den medisinske kvaliteten på behandlingen blir offentlig tilgjengelig informasjon, vil sykehusansatte få annet å tenke på og engasjere seg i enn å vokte sine egne medisinske revirer.

Det er i så måte illustrerende at Fædrelandsvennens offentliggjøring av feilbehandlingene ved nyfødtposten i Arendal forårsaker et herrens baluba, mens norske medier regelmessig offentliggjør feilbehandlinger ved norske bilverksteder og restauranter som stenges av Mattilsynet på grunn av hygieniske forhold. Vi er bedre informert om hvor du bør reparere bilen din og spise din middag enn hvilket sykehus du bør foreta kreftoperasjonen på – eller ditt barns fødsel.

Men ikke alle bekymres over dette. Eller for igjen å sitere stortingsrepresentant Freddy de Ruiter: «Å slå hverandre i hodet med avviksmeldinger er å føre debatten helt ut på jordet». Smatt på den.