I begge Agder-fylkene har Nav prøvd å tallfeste forholdet mellom etterspørsel og tilbud på arbeidskraft. I den årlige Bedriftsundersøkelsen oppgir begge fylkene at hele 25 prosent av bedriftene hadde hatt problemer med å rekruttere relevant arbeidskraft siste år – og 10 prosent hadde hatt så alvorlige rekrutteringsproblemer at stillinger ble stående tomme. Samtidig står mange utenfor arbeidslivet. Dette tyder på en mismatch mellom tilbud og etterspørsel av kompetanse på arbeidsmarkedet i Agder.

Vi har sett nærmere på tallene fra 2007–2011. En periode med store svingninger: fra solid høykonjunktur, til finanskrise og deretter gryende optimisme. Uavhengig av konjunktur var mange av de samme yrkesgruppene mangelvare disse årene: ingeniører av mange slag, sjåfører, elektrikere, tømrere, frisører og sykepleiere. Det er mismatch på høyere og lavere utdanningsnivå, i typiske kvinneyrker og typiske mannsyrker. Situasjonen er ganske lik for de to fylkene.

Ideelt sett skulle det lokale utdanningssystemets produksjon av kandidater, hjulpet av tilflyttere med relevant kompetanse, matche arbeidslivets behov. Hvorfor er det ikke slik? Mye bestemmer tilgangen på ny arbeidskraft og kompetansen den har: Gode tider kan gi knapphet fordi mange bedrifter konkurrerer om de samme kandidatene, dårlige tider kan gi bedriftene svært gode valgmuligheter. Men Navs tall tyder på at mange kompetanser er mangelvare i Agder uavhengig av konjunkturer. Mobilitet og lokalmiljøets attraktivitet har betydning. Men heller ikke Agders kvaliteter er nok for å fylle hele kompetansebehovet i arbeidslivet.

Hvilke utdanninger unge velger er viktig, og hvilke utdanninger som er mulige å velge. For bedre match mellom arbeidsliv og kompetanse bør vi se nærmere på dynamikken mellom unges utdanningsvalg og dimensjonering av utdanningssystemet.

Er det riktig å overlate så mye til de unge? Bør de «dultes» på vennlig vis en retning?

To hovedmodeller foreskriver hvordan man best sikrer samsvar mellom utdanning og arbeidsliv. Enten skal man la studentenes utdanningsvalg styre dimensjoneringen av utdanningstilbudet, eller så skal dimensjoneringen styres av yrkeslivets kompetansebehov.

Å styre etter yrkeslivets behov er ikke enkelt, fordi det er vanskelig å forutse hva slags (ny) kompetanse samfunnet vil trenge år fram i tid. I Norge har den andre modellen – dimensjonering etter de unges interesser – hatt størst, kanskje for stort, gjennomslag. Tanken bak dette er at en gjør best det en liker å gjøre, og at de unge er mer fleksible enn utdanningssystemet selv. Det er viktig når arbeidsmarkedet endrer seg og trenger rask tilpasning. Man antar altså at frie utdanningsvalg følges opp av unge som justerer utdanningsplanene etter nye kompetansekrav i yrkeslivet. Men også denne modellen har sin klare svakhet: Forutsetningen om at de unge gjør informerte, rasjonelle, yrkesorienterte utdanningsvalg.

Stadig flere tviler på hvor gode slike «frie» valg egentlig er. De færreste kjenner innholdet i flere aktuelle utdanninger før de velger retning. Tvert imot påvirkes nok de fleste av tilfeldigheter, hva foresatte mener og gjør, hva venner velger, hva studieveileder sier og hvilke fag som tilbys på nærmeste skole eller universitet. Studier viser at en utbredt begrunnelse for å velge allmennfag på videregående skole, er at elevene vil holde flest mulig utdannings— og yrkesvalg åpne. For yrkesfag styres valget ofte av at man ikke ønsker teori og er skoletrøtte. Utdanningsvalg styres slik av hva de unge ikke vil, eller at de vil utsette valget fordi de ikke vet hva de vil. I en studie blant universitetsstudenter var det svært mange som sa at valget av utdanning hadde vært ganske tilfeldig. Dette er kanskje ikke så rart: Valg av utdanning er valg for fremtiden under stor usikkerhet.

For unge i dag er mulighetene mange og mobiliteten stor. I en studie fra Ytre Søre Sunnmøre, et lokalmiljø med mindre variert arbeidsliv enn Agders, ønsket mange unge å flytte ut for å studere og arbeide en periode, men ofte ville de tilbake til hjemstedet når de skulle stifte familie. Likevel hadde over halvparten ikke tenkt over hvor linjen de valgte i videregående skole, ville gi jobb. Mange unge som forlater Agder, vil ønske å flytte tilbake senere for å etablere seg med jobb, bolig og barn. Hvis mange utdanner seg ut av regionen er ikke dette hensiktsmessig.

Atferdsøkonomien, som har fått oppmerksomhet og betydning etter finanskrisen, viser at våre valg er langt mindre fornuftig-rasjonelle enn det vi liker å tro. I sin mye siterte bok «Nudge» (vennlig dulting/styring) beskriver Thaler og Sunstein betydningen av det de kaller valgarkitektur. Hovedpoenget er at valg påvirkes av valgarkitekturen. Men denne arkitekturen er ofte ugjennomtenkt, tilfeldig og ufornuftig. Man har overvurdert våre evner til å gjøre informerte, uavhengige, fornuftige valg. Løsningen for samfunnet er å være mer bevisst på at valgarkitekturen skal hjelpe («nudge») oss til å ta valg mer i overensstemmelse med egne og samfunnets interesser.

Både for samfunnet og den enkelte er det beklagelig hvis vi utdanner unge til jobber som ikke finnes. Elever og studenter er som oss andre tids-nærsynte. Dermed teller her og nå (f.eks. artig studium) mer enn fremtid (yrkeskarriere). Utdanningssystemets dimensjonering, eller antall tilgjengelige plasser på ulike studieretninger, er viktig valgarkitektur på ungdommers vei mot yrkeslivet. Det er ikke snilt å la ungdom velge utdanning etter egne interesser – for deretter å la dem stå til ansvar for valg som egentlig aldri var særlige yrkesrelevante.