Ingen vet ennå hvor mange liv onsdagens skjelv har krevd, hvor mange barn som har mistet sine foreldre, hvor mange skadede som ligger skjult i ruinene eller hvor mange som har mistet sine hjem.
Men mønsteret synes skremmende likt det vi opplevde i etterkant av tsunamien i Sørøst-Asia for fem år siden. Også den gang antydet de første nyhetsmeldingene relativt få ofre, før de påfølgende dagene avslørte naturkatastrofens enorme omfang.
Som så ofte før erfarer vi igjen naturkreftenes ubarmhjertighet, ved at det er de aller mest sårbare som rammes aller hardest. Haiti er den fattigste nasjon på den vestlige halvkule. Landet har svært begrensede muligheter for å kunne hjelpe sine egne etter et slikt skjelv. I tillegg er FNs og andre internasjonale organisasjoners personell på øya hardt rammet. Derfor har man ikke klart å bruke de bokstavelig talt livsviktige første 24 timene etter et skjelv til å organisere en effektiv hjelpeinnsats.
Men maktesløsheten vi alle føler må ikke føre til handlingslammelse. For selv om katastrofen har slått til langt borte, og hjelpen de nærmeste dagene først og fremst må ytes av internasjonale hjelpeorganisasjoner, kan hver og en av oss spille en rolle. Flere hjemlige humanitære organisasjoner har allerede opprettet innsamlingskontoer. Våre bidrag til disse er nødvendige for den hjelpen organisasjonene nå er i ferd med å organisere.
Effektiv hjelp fra utlandet er også helt nødvendig på litt lenger sikt. Hvis kaoset og nøden varer for lenge, kan lovløse tilstander bli resultatet. Haiti er et politisk svært ustabilt land. Får ikke folk flest mat, medisiner og andre livsnødvendige varer når jordskjelvets ettervirkninger har lagt seg, er det grunn til å frykte uro, plyndringer og opptøyer.
Det vil i så fall kunne sette dette hardt prøvede landet ytterligere tilbake.