Det har vært en kald og sur høst og vinter for Jens Stoltenberg og regjeringen. Det gjenspeiler seg i meningsmålingene. Stortingsvalgets seierherre møtte raskt en tung hverdag.
Stoltenberg-regjeringen har ikke noe tungt bærende prosjekt verken innenrikspolitisk eller i forhold til omverdenen. Soria Moria 2 er en katalog over aktuelle enkeltsaker som gjør det mulig for flertallsregjeringen å manøvrere seg fram i konfliktfylt farvann. Regjeringen har ikke satt noen dagsorden for Norge. Derfor blir det den løpende politikk og de løpende politiske konfliktene som dominerer debatten.
Det har nok sammenheng med Jens Stoltenbergs politiske temperament og rolleforståelse. Han er ingen politisk korsfarer med drømmer om å sette dype spor i det norske samfunnet gjennom store reformer. De som for et års tid siden hørte Jens Stoltenbergs Jon Lilletun-forelesning på Universitet i Agder fikk et innblikk i hvordan han tenker: Kompromisset er hans høyeste politiske ideal. Han betrakter ikke kompromisser som et nødvendig onde, men som de beste og mest balanserte løsningene på samfunnets utfordringer. Med en slik rolleforståelse blir statsministeren lett en slags øverste riksmeglingsmann.
Noen av de problemene regjeringen nå står overfor skyldes behovet for å omstille politikken. Vi har bak oss en enestående høykonjunktur og deretter en vellykket innsats for å begrense effektene av den internasjonale økonomiske krise. Nå må det strammes inn for å redusere bruken av oljepenger til det nivået som er fastlagt i handlingsregelen. Det kan bli tunge tak. Sigbjørn Johnsen har gode forutsetninger for å ta den jobben, men innstrammingspolitikk skaper ikke akkurat begeistring.
Det vanskeligste for regjeringen har imidlertid vært en serie med selvforskyldte tabber, som i stor grad skyldes dårlig politisk håndverk. Det begynte med reorganiseringen av regjeringen og helseminister Bjarne Håkon Hanssens overgang til kommunikasjonsbransjen. Det ble en pinlig sak for Arbeiderpartiet.
Så kom biodieselavgiften. Det kan virke som om ingen hadde tenkt skikkelig igjennom at det kunne være vanskelig å få forståelse i opinionen midt oppi de mest intense forberedelsene til FNs klimakonferanse i København. Etter hvert viste det seg at det saklige innholdet i regjeringens forslag ikke var så galt som mange hadde trodd, men noen hadde sovet i timen.
Så har vi fått diskusjonen om sykelønnsordningen. Etter de bølgene dette tidligere har skapt, burde statsministeren selv forstå at dette ikke er noe enkelt tema. Hittil har det vært håndtert på en slik måte at regjeringen bare skaffer seg uvenner. Fagbevegelsen og Arbeiderpartiets aktive medlemmer er kritiske, fordi det er skapt et inntrykk av at regjeringen vil svekke sykelønnsordningen. Opposisjonen og arbeidsgiverne er kritisk, fordi de tror regjeringen ikke vil gjøre noe med sykelønnsordningen.
Det er også blitt en diskusjon om fiskeriministerens habilitet som kan bli en belastning for Jens Stoltenberg og regjeringen. Med sin fortid i oppdrettsnæringen har Lisbeth Berg-Hansen solid kompetanse på feltet, og det er en enorm styrke. Med det store behovet for offentlige reguleringer av oppdrettsnæringen, kan hun imidlertid lett komme i situasjoner der det kan skapes mistanke om habilitetsproblemer.
Hittil har samarbeidet i regjeringen gått mye bedre enn de fleste hadde ventet. De ytre påkjenningene og utviklingen på meningsmålingene kan ha ført til at samholdet i regjeringen ikke er like sterkt som tidligere. Både mediene og opposisjonen værer den slags, og de får selvsagt blod på tann.
En av konfliktene er spørsmål om oljeleting utenfor Lofoten. Regjeringserklæringen sier at det ikke skal bores etter olje i denne stortingsperioden, men at regjeringen skal ta stilling til en igangsetting av en utredning. Det er kjent at SV ikke ønsker en slik utredning. Nå har imidlertid også Senterpartiets leder, kommunalminister Liv Signe Navarsete, erklært offentlig at de heller ikke vil ha noen utredning. Dette lukter av krise. Når partene i en koalisjonsregjering begynner å snakke med hverandre gjennom mediene, er det alltid fare på ferde. Det kan bli vanskelig for Arbeiderpartiet å bøye seg for juniorpartnerne, og det vil sikkert ikke være lett for SV og Sp å godta et nederlag i en slik sak.
Hvis det skulle ende med en krise, anser vel de fleste en ren Arbeiderparti-regjering som den mest sannsynlige utgang, men det er ikke sikkert. Sp er et pragmatisk parti, som gjennom hele sin historie har snudd kappen etter vinden. Og det fins sterke krefter i partiet som nok ønsker en mer borgerlig orientering.
Et av de forhold som kan skape en ny type dynamikk inn i norsk politikk er at Høyre for første gang på lang tid er større en Fremskrittspartiet på meningsmålingene. Hvis dette fortsetter, er mulighetene til et borgerlig samarbeid større. Høyre behøver ikke å skjele så sterkt til Fremskrittspartiet.
De som måtte tro at stortingsvalget i høst la hele regjeringssituasjonen død for fire år fremover kan komme til å få seg noen overraskelser. Det kan bli en mer spennende vår i politikken enn mange har trodd.