Mange forbinder kulturhistoriske museer med stabbur og rosemalte kister. Å ta vare på og bevare bygninger og gjenstander på en profesjonell måte er riktignok en av de viktigste funksjonene museene alltid har hatt og fortsatt har. Også internt på museene synes det derfor å være vanskelig å orientere seg mot nye roller og funksjoner.

Ifølge de nye stortingsmeldingene skal kulturhistoriske museer bevare, forske, formidle – og fornye seg. De skal bruke sine muligheter som ytringsorganisasjoner, ikke bare faginstitusjoner. Dette synes å være lettere sagt enn gjort. Som Per B. Rekdal, seniorrådgiver ved Kulturhistorisk museum i Oslo, poengterer i et leserinnlegg i den siste utgaven av Museumsnytt, er museene vant til å ytre seg på basis av sine fagkunnskaper, men så snart de skal ta stilling til dagsaktuelle spørsmål er det ikke lenger mulig å forsvare mulig kritikk med en unik fagkunnskap. Det synes derfor ofte å være lettere ikke å ta opp samfunnsrelevante emner, spesielt hvis disse er vanskelige, kontroversielle eller tabubelagte.

Flere eksempler fra inn— og utland har vist at presse og befolkning kan reagere sterkt på tema som folk flest ikke vil snakke om, og at museumsansatte sjelden vet hvordan de skal håndtere disse reaksjonene. Quisling-utstillingen ved Telemark museum utløste sterke protester i nærmere 15 år før utstillingen åpnet; hovedbegrunnelsen var at en landsforræder ikke fortjener en plass på museum. Denne plassen skal være forbeholdt heltene og det positive ved landets historie.

Minoriteter, som f.eks. taterne, opplever fortsatt at bare få vil høre om hvor umenneskelig de ble behandlet av staten så sent som på 1980-tallet. Falstadsenteret sliter den dag i dag med at de faglig ansvarlige blir motarbeidet fra forskjellig hold når de ønsker å rette blikket mot konkrete hendelser under krigen. Hvor falsk og farlig en ensidig fremstilling av historien er, er de fleste enige om. Likevel er det interessant å se nærmere på hvorfor museene synes å frykte omverdens mulige reaksjoner til dels så sterkt at de ikke tør å ytre en mening om kontroversielle tema.

Rekdal understreker riktignok at museene mangler redskaper for å håndtere kritikk. Men først og fremst mangler museene redskaper til å ytre meninger om aktuelle spørsmål. Samfunnet er i konstant forandring og samfunnsrelevante emner har ikke alltid en historisk godt dokumentert bakgrunn. Ikke minst har museene ikke tid til å forske grundig på feltet før de tar stilling.

Utstillinger, for å nevne det kanskje viktigste ytringsmedium, vil derved basere seg på noe som museene har lite erfaring med: usikkerhet, ukontrollerbare faktorer og gjerne personlige beretninger fra enkeltpersoner som verken kan eller skal etterprøves. Det er slike personlige beretninger som kan være basis for å gjøre oppmerksom på eller ta et standpunkt om dagsaktuelle tema.

Beretningene kan, men må ikke, gjenspeile museets mening. De kan brukes for å rette en advarende pekefinger mot noen samfunnsgrupper eller institusjoner, men også for å sikre at alle få lov til å ytre seg på lik linje med andre, uansett om museet støtter innhold i ytringene. Kritikken mot Quisling-utstillingen rettet seg i stor grad mot faktum at også en av Quislings støttespillere fikk lov til å komme til orde, mens museet forsvarte dette med et ønske om å gjøre oppmerksom på bredden av holdninger i fylket.

Det er et kjent faktum at utstillinger virker mye sterkere og berører dypere når enkeltpersoner bidrar, når blikket løftes fra en overordnet fremstilling mot ett eller flere mennesker som beretter om personlige opplevelser eller synspunkter. Men hvordan skal museene jobbe sammen med enkeltpersoner? Hvordan skal de redigere og ikke minst presentere sterke og følelsesladede beretninger, positive eller negative? Hvordan skal og når må enkeltpersoner vernes mot seg selv og eventuelle reaksjoner fra omverden? Hva hvis beretninger innebærer at det har funnet sted et lovbrudd?

Her må museene ha avklart sin rolle, sitt ansvar og sine begrensninger tydelig. Behovet for etiske retningslinjer er stort, men per i dag finnes de bare i svært begrenset omfang. Rekdal foreslår å bruke pressens ulike plakater, men disse dekker på ingen måte alle utfordringer.

Mens flere kulturhistoriske museer famler seg fram til utstillinger om vanskelige og kontroversielle tema fortsetter rollediskusjonen. Stortingsmeldingen sier at museene skal delta uredd i diskusjonen om samfunnsrelevante spørsmål. Men er det dermed gitt at det bør være museenes mål å rette en advarende pekefinger mot flest mulig tabubelagte emner? Skal de lete etter tema som blir forsømt i samfunnet? Museene skal også tenke økonomisk og øke besøkstallene. Omdiskuterte tema kan trekke mye folk, men det er like fullt mulig at besøkende svikter hvis emnene blir for følelsesladet.

Men enkeltpersoner kan bidra til de fleste emnene, uansett om de er kontroversielle eller ikke. Gjengitt på den riktige måten vil slike beretninger alltid berøre besøkende sterkere enn en fremstilling som baserer seg på generelle fakta. Det er altså uansett viktig å avklare de etiske elementene i samarbeidet mellom museet og enkeltpersoner fortest mulig.

Kulturhistoriske museer har alltid vært kunnskapsinstitusjoner. De har alltid vært en del av det offentlige rommet, men har i altfor liten grad tatt i bruk sine muligheter som ytringsinstitusjoner. Mange utfordringer venter på veien mot en mer tydelig deltakelse i offentligheten enn vi hittil har sett, spesielt hvis museene bruker i en større grad personlige beretninger fra enkeltpersoner.

Mulig kritikk kan være en konsekvens av at vi beveger oss bort fra tradisjonelle emner til aktuelle eller kontroversielle tema. Men i medienes tidsalder går ingen vei utenom slike emner. Kulturhistoriske museer har her unike muligheter til å bruke kunnskapen sin for en økt kontakt med publikum som ønsker å bidra til ny historieskriving – hvis museene bare tør.