Familien deltok i en budrunde og jublet da de fikk tilslaget, på 2,5 millioner. Men myndighetene nektet å godkjenne en pris høyere enn 1,9 millioner kroner. Dermed gikk handelen i vasken.
Saken har versert i flere instanser i et års tid. Først sa politikerne i Vennesla nei til handelen. Så snudde de. Da grep Fylkesmannen inn og omgjorde salget. I forrige uke annullerte så Statens landbruksforvaltning handelen for godt.
Denne saken er et grelt eksempel på hvor galt det kan gå når byråkratiske prinsipper vinner over sunn fornuft. Grunnen til at myndighetene nekter å godta handelen, er konsesjonslovene. Ifølge disse må myndighetene godkjenne salg av eiendommer som er registrert som gårdsbruk og har areal på over 100 dekar skog og 25 dekar dyrket mark. Med prismekanismen som virkemiddel ønsker myndighetene å bevare landbrukseiendommer som nettopp det.
Denne målsettingen er god. Men i virkelighetens verden er det svært få som vil eller kan drive slike eiendommer som rene gårdsbruk. Det vitner også statistikken for slike eiendommer om. Hele 36.000 gårdsbruk i Norge er i dag ikke fast bebodd. Det kan umulig være i tråd med intensjonen bak konsesjonslovene.
I stedet burde myndighetene legge større vekt på en annen viktig dimensjon ved norsk distriktspolitikk, nemlig spredt bosetting. Både stat og kommune burde legge til rette for at små gårdsbruk som ikke kan drives som landbrukseiendommer, blir boliger for mennesker som ønsker å bo på bygdene.
Ikke minst går denne oppfordringen til Senterpartiet. Både partiets ledelse og tillitsvalgte snakker ellers svært varmt om å bevare levende bygdesamfunn. Det er en viktig verdi som svært mange slutter opp om. Men partiet som i dag styrer landbruksdepartementet har et stort ansvar for å bidra til dette. Det innebærer blant annet en mer fleksibel praktisering av konsesjonslovene.