Cultiva har i mange år slitt med kommunikasjonen. Nå er det verre enn noensinne. For etter at styret, under ledelse av Ansgar Gabrielsen, vedtok ny strategi uten å lytte til kulturarbeiderne, fortsetter administrasjonen i det samme klønete sporet. Til tross for at stiftelsen allerede har en fast ansatt kommunikasjonsrådgiver, ønsket administrerende direktør Erling Valvik en ”ubyråkratisk stemme”, og hentet inn en selverklært løs kanon. Bjørn Enes ble plutselig ansatt i et engasjement på tjue prosent som informasjonsmedarbeider. Og allerede før han er ansatt, idet han blir ansatt, eller rett etter han er ansatt blir det krøll. For det ingen som helt skjønner hvordan han er ansatt. Eller når han faktisk ble det. For ikke å snakke om det mest åpenbare spørsmålet — hvorfor. Men jobbe – det gjør han. Dag og mest natt skal vi tro tidspunktene på alle blogginnleggene.

Hvis man følger med i facebook- og bloggverdenen, ser det ut som Erling Valvik ansetter Bjørn Enes i kommentarfeltet under et blogginnlegg til Enes datert 22. juni. Der skriver Enes at han vurderer en forespørsel om en deltidsjobb fra Cultiva og tilføyer: ” Men jeg tror jeg sier ja takk – og jeg tror jeg sier det her, før jeg spør Valvik om han fortsatt mener alvor: Jeg kan godt tenke meg å være med på dette.” Administrerende direktør Valvik svarer samme dag: ” Jeg vil fortsatt tilby deg en deltidsjobb og jeg er enig i ditt råd. Vi ser fram til et spennende samarbeid med deg.” 18. august er historien helt annerledes. Da sier Valvik i et intervju: ”Selvsagt hadde jeg hatt møter med Enes og ansatt ham formelt før jeg skrev dette svaret.”

Begge deler kan ikke være sant. I beste fall er det rot. Det inngir ikke særlig tillit. Og dette er jo alvorlig nok. Men det blir verre.

For måten Enes forvalter sin informasjonsjobb på er i sannhet ”ubyråkratisk”, slik Valvik har uttalt at han har ønsket. Enes starter jobbingen for å bedre dialogen med å utbasunere at han ”elsker bråk”. Og han erklærer seg stolt som en ”løs kanon”. Så bærer det i vei og hu og hei hvor det går.

Han opererer på flere steder på nettet: på egen blogg, på Cultivas hjemmeside, på facebook – og han er aktiv. Han skriver og skriver og skriver og det virker som han jobber hundre og tjue prosent. Ikke tjue prosent. Og på kort tid klarer han kunststykket å gjøre en dårlig dialog om til en katastrofe.

Han fornærmer kunstnere og kulturaktører i fleng. Mener at de bare er sure fordi de ikke får penger, han bruker bilder om Cultiva som en rik turist i Rio med et haleheng av tiggere, han skriver at det eneste det handler om er penger, og når noen stakkarer prøver å gå ham i møte på et av disse mange nettstedene møtes de med et lavmål og et kaos av premisser som man ellers møter mest i sandkasser i denne kommunen.

Han har også en påfallende omtrentlighet med fakta og Cultiva-historien.

Han omtaler som regel Cultiva som et fond, ikke som den stiftelsen det er, han mener at Cultiva tidligere ikke har hatt noen strategi, han er svært usikker på hvem som kan få hva og etterlater flere aktører i det totale mørke idet de får helt mostridende opplysninger fra Enes og den øvrige administrasjonen. Og han har noen konspirasjonsteorier om Fædrelandsvennen som kan leses som riktig god underholdning, såfremt det ikke går noe bedre på tv.

Og til slutt i denne lange oppramsingen - når noen spør Enes hvem han snakker og skriver på vegne av hele tiden – på vegne av Cultiva eller seg selv – så gir han dette svaret: ”Alle involverte vet at jeg jobber 20 prosent som informasjonsmedarbeider med barne- og ungdomssatsingen for Cultiva, mens jeg i de andre 80 prosentene av arbeidstida pluss hele fritida bare er Bjørn. Jeg deltar i en offentlig debatt der jeg har et annet syn på Cultivas nye strategi enn for eksempel du. Jeg er vant til at det er ARGUMENTENE som teller i offentlige debatter – ikke ”hvor ytringene faktisk kommer fra”. De kommer altså fra MEG. Jeg synes dessuten at disse forsøkene på å få det til at jeg EGENTLIG diskuterer noen helt annet enn det jeg skriver om – så som ”kultursyn” eller ”syn på kunstnerene” – ligner veldig på forsøk på å slippe å møte min kritikk mot oppropet. Men men – det er jo også lov. Det er gjerne slik i slutten av en meningsutveksling rundt et utdebattert tema”.

Rekk opp hånden de som forstår dette.

Fædrelandsvennen pleier, som andre medieinstitusjoner, ikke å gå i polemikk med embetsverk eller byråkrati. For oss er det naturlig å diskutere, intervjue og lage saker på Cultiva med direktøren, styrelederen, styremedlemmer eller rådet – de ansvarlige. Ikke en informasjonsmedarbeider i tjue prosents stilling. Men det er problematisk når det er Enes' artikler, innlegg og blogger som er Cultivas ansikt utad. Og han går tungt inn i strategisk tenking, redegjør for kultursyn og samfunnssyn, redegjør for hele Cultivas ide og refererer jevnt og trutt til egne personlige erfaringer. Han går langt utover det mandatet en informasjonsmedarbeider vanligvis har. Det er kaotisk lesing, det er til med surr med enkle ting som møteinnkallinger, datoer og deltagerlister, og – når en kommunikasjonsmedarbeider må sende ut dementier, oppklaringer, presiseringer, tolkninger og forklaringer på det han har kommunisert ut – hvor vellykket er kommunikasjonen fra Cultiva da?

Cultiva forvalter 1,4 milliarder kroner av vår felles arv. Stiftelsens direktør Erling Valvik har fått beskjed fra styret om å iverksette rådets henstilling om ”å gjenopprette” et godt forhold til byens kunst- og kulturaktører. Han har i stedet tatt på seg ansvaret for Bjørn Enes. Man kunne jo mistenke at Bjørn Enes var en nyttig idiot for noen. Men det er vanskelig å se nytten.