Fortellingen om Toyota-mannen med den opphengte gasspedalen, er ikke bare en historie om et mulig feilskjær i et menneskeliv. Kommentarer på nettet, holdninger i intervjuer og samtaler folk imellom, avdekker også en smålighet som viser hvor langt noen er villige til å gå for å senke andre lenger ned i dritten. Og enda verre; hvor triumferende fornøyde noen kan bli av andres ulykke, og si: «Hva sa jeg?» Uten at de kjenner hele historien.

Første historie om smålighet:

En mann i en Toyota kjører i autovernet og påstår at gasspedalen har hengt seg opp, slik den har gjort på en del Toyota-biler av samme merke verden over. Men faktorer rundt hendelsen gjør at han blir mistrodd, og episoden blir etterforsket.

Jeg har overhodet ikke nok kunnskap verken om hendelsen eller om omstendighetene rundt, til å kunne si noe om skråsikkert om hvor ansvar og feil ligger. Men jeg vet noe om hvordan ord kan virke på mennesker. Historien har mange eksempler på om hvordan smålige ord, mistro og fordømmelse i det offentlige rom, kan legge seg som en kvelende kappe rundt mennesker, og være med å suge livskraften av dem.

Samme dag som Fædrelandsvennen slår stort opp saken, gir de leserne muligheter til å «debattere» saken. Der dukker det opp innlegg som er sjikane av groveste sort. Ord på ville veier fra mennesker som tydeligvis ikke har finner andre steder å tømme eder og galle. Ufordelaktige opplysninger om personlig økonomi legges ut for å underbygge mulig forsikringssvindel. Insinuerende ord og vendinger brukes for å ironisere og mistro historien om den opphengte pedalen. Harselering av person, i stedet for kritikk av sak. Karakteristikkene av mannen synes å springe ut av et hat eller en misnøye som antakelig skulle vært rettet mot andre enn denne mannen.

Det er ikke mennesker som ligger nede vi skal hogge løs på med satire og dårlig ironiske karakteristikker. Mannen er bare en tilfeldig forbipasserende i livet til de mange som er med å gjøre livet hans vanskeligere enn nødvendig. Men for noen er han kanskje en far, en onkel, en mann eller kamerat. Om det skulle være sånn at han har gjort et feilgrep, blir det ikke lettere å komme igjennom ved at «alle» vi andre forstørrer det.

Andre historie om smålighet:

Ei ung jente på 18 bestemmer seg etter mange kvaler og fortelle sine dypt religiøse foreldre sannheten om seg selv – hun er lesbisk. Foreldrene går i en menighet et sted i landet og er veldig aktive, som det heter. Hun vet at mange i menigheten ikke akkurat snakker fordelaktig om de homofile.

Jenta tar mot til seg og forteller hvem hun er. Moren begynner å gråte. Faren går rett ut av huset, setter seg i bilen og kjører en tur. Begge reaksjonene er sikkert naturlig, om ikke ønskelig.

Hun gir dem tid. Men moren fortsetter å gråte, og faren fortsetter å forsvinne. Jeg treffer henne noen år etter dette i forbindelse med et intervju i et prosjekt. Det er en moden jente jeg møter. Som viser nåde mot sine foreldre.

«Men det er jo ganske ille,» sier hun, «da jeg spurte mamma om hva som verst, svarte hun at det verste var alle blikkene fra dem i menigheten som synes synd på henne. Alle som sa at det måtte være tøft å oppleve noe sånt i familien.»

Jeg sitter her noen år etter dette igjen og tenker: Oppleve «noe sånt» i familien? Tenk på alt en kan være redd for at barna skal komme hjem og fortelle, og så skal vi gjøre det til et problem når et barn er ærlig mot seg selv og Gud? Småligheten finnes dessverre også der hvor en skulle tro at nåden hadde kastet den på dør.

Utfordringen for alle mammaer og pappaer som opplever at barna deres kommer hjem og forteller noe om seg selv som av ulike grunner kan være vanskelig å ta imot, er å lete til vi finner nåden i oss selv, slik at vi ikke avviser barnet i frykt for hva andre vil si. At vi omgir oss med mennesker som kan være med å gjøre krevende livssituasjoner lettere å bære fordi de ønsker å forstå, selv om de ikke er enige om alt. Det finnes mennesker som i stedet for å gi foreldrene en følelse av at det er dem det er noe galt med, vil kunne si: «Hva fint har dere gjort som har fått et så modig barn at det tør å stå for å være den hun er?»

Tredje historie om smålighet:

Det er ikke bare mennesker som feiler, som utsettes for smålighetens kommentarer. Mennesker som er trygge, kan bli forsøkt «jekket ned» av dem som kjenner seg usikre. Mennesker som gjør noe bra, bør tåle å høre alt de er dårlige på.

«I flere år gikk jeg med blikket ned,» sier Anita Skorgan i et intervju til Strømmestiftelsen. Hun var redd for å møte forventningene, alle blikkene som krevde mer enn hun følte hun kunne gi. Hun forteller at hun har brukt tid de siste årene på å møte andre åpent og selv fri seg fra å skulle bedømme og sammenligne seg med andre.

Framsnakking:

Hvor kommer all denne småligheten fra? Mistroen og mistenksomheten? Hvilke hemmelige beholdere av galle er det vi fyller, som gjør at vi slenger ufordelaktigheter ut mot fremmede så fort anledningen byr seg?

Det er tydelig at flere ser det nødvendig å finne veier fra smålighet til raushet. Reklamemannen Svein Spjelkavik har laget nyordet framsnakke – som betyr å snakke positivt om og til mennesker. Og om man ikke har noe positivt å si, så lar man være å snakke om andre. Ordet har også fått Språkrådets velsignelse. Etter bare noen dager på nett har Facebookgruppen «framsnakking» fått hele 25 000 tilhengere. Om du kjenner deg liten, blir du ikke større av å være smålig, men ved å vise storsinn.

Smålighet er ikke et Sørlands-fenomen, det er menneskelig. Men der hvor ingen tør å rydde veier fra smålige blikk til storsinn, blir det fortsatt for mange som vokser opp med å kjenne seg mindre enn de er. Om smålighet og baksnakking blir erstattet med framsnakking, ville nok flere få det motet som trengs til å velge fritt, jobbe fritt, elske fritt. Med foreløpig god kontroll på gasspedalen, sier jeg bare: «Bånn pinne for storsinnet!»