Paul Leer-Salvesen presenterer i Fædrelandsvennen 28. januar et voldsomt moralistisk oppgjør med Karl Ove Knausgård fra Arendal og Tveit og hans mye omtalte verk «Min kamp» («Man gjør ikke slikt mot venner og familie»). I dette gjør han ikke bare en — litterært sett - skivebom, men sementerer også synet på den sære sørlending som en som ikke har skjønt noen ting; 55 år etter at Steen Benneche - talende nok; i samme avis i samme landsdel - presterte å politianmelde Agnar Mykle i en litteraturanmeldelse(!) og dermed kaste Norge ut i en svært pinlig og umoden kulturkamp.

Leer-Salvesen slipper sin vrede ut porsjonsvis og støtter seg underveis til Jan Kjærstads langt mer interessante betenkning rundt Knausgård-resepsjonen i Aftenposten. Men Leer-Salvesens utgangspunkt er først og fremst å moralisere og si at Knausgård er et dårlig menneske som utleverer andre i litterær form. For, som Leer-Salvesen sier; utleverer man seg selv i litteraturen sin så utleverer man også andre.

Men hva skal Knausgård og de mange tusen forfattere verden over gjøre da? Slutte å skrive om seg selv? Slutte å ta utgangspunkt i sitt eget liv og egne opplevelser, så lenge noen kan kjenne seg igjen i det? La være å beskrive mørke og vonde sider ved mennesker og heller fokusere på det helt ufarlig fiktive og det som er lett og snilt? De aller fleste skjønner at dette er tåpelig. Formodentlig Leer-Salvesen selv også, om han bare får tenkt seg om.

Leer-Salvesen antyder at skjønnlitteratur bør ha samme krav til kildekritikk og «motsvarsrett» som i journalistikk og i biografisjangeren. «Og kom ikke her med den gamle parolen om at kunsten ikke skal underlegges en etisk kritikk. Den parolen har i hvert fall gått ut på dato for lenge siden!» skriver Leer-Salvesen. Jeg vet imidlertid om noe annet som har gått ut på dato... Kontroll av kunstuttrykk på bakgrunn av moral eksisterer i dag bare i land vi ikke liker å sammenligne oss med, og knapt nok der.

Når Leer-Salvesen så begir seg ut i en estetisk bedømmelse av verket fra sitt selvopphøyde moraltårn, er det vel verdt å rope et varsko tilbake. Han kritiserer Knausgård for å skrive uendelig mange sider med trivialiteter fra hverdagen og ender opp med spørsmålet: «Hvorfor bryr han meg med dette?» Leer-Salvesen viser at han ikke har forstått den grunnleggende tanken bak verket. Det er jo nettopp dette som er Knausgårds prosjekt: å beskrive det hverdagslige, alle trivialitetene og ubehagelighetene som vi gjennomgår daglig nesten uten å tenke over det. Og, nettopp i mengden av allmenmenneskelige og dagligdagse detaljer åpner det seg noen store perspektiv.

Men det som beskrives er ikke bare godt og snilt; tvert imot virker Knausgård innstilt på å være hudløs i beskrivelsene av nettopp også de mørke sidene ved tilværelsen. Det er kanskje ikke annet å vente enn at den moralistiske reaksjonen mot dette må komme fra en sørlending, fra en teologiprofessor fra Sørlandet, i Sørlandets største regionavis - 55 år etter Steen Benneche.

I tillegg må jeg si at det vrenger seg i meg når jeg ser at Leer-Salvesen på en ytterst lettvint måte bruker Jan Kjærstads kjente polemikk for å styrke sitt moralistiske oppgjør med Knausgård. Kjærstad var imidlertid nyansert og ute etter å utvide forståelsen av verket i en litterær forstand. Leer-Salvesen vil ha Knausgårds hode på et fat og et etisk godkjenningsstempel på bøker. Det er en enorm avstand i intellektuelt nivå mellom de to kronikkene. Leer-Salvesen skyver Kjærstads polemikk foran seg og beskylder samtlige av landets kritikere for å være blindt ukritisk.

Det som imidlertid Leer-Salvesen burde ha fått med seg, er at folket leser. Folket leser som de bare har lest dårlig underholdningskrim før. At folket og kritikerne for en gangs skyld er enige må kanskje bety at det er et aldri så lite snøfnugg av sannhet i at verket er interessant, ja kanskje til og med litterært godt?

Kjell Askildsens (fra Mandal) debutnovellesamling vakte også en gang furore her i sør, og angivelig skal den ha blitt fjernet fra det lokale butikkvinduet av øvrigheten selv (Askildsens far). I form er Askildsen og Knausgård to ytterpunkter, men i innhold dreier mye seg om det ubehagelige og det smålige i livet. Det handler også mye om det å bli sett, og det vanskelige i å løsrive seg fra det definerende i andres blikk; blant annet hvordan familiens forutbestemte blikk holder deg fanget. Og når du får et slikt forutbestemt blikk på deg, er det vanskelig å unngå å agere på en måte som stadig bekrefter det.

Når Paal-Helge Haugen skriver om Sørlandet: «Så det er nok tryggast å gå/i takt og tukt og ære», og ikke stikke seg ut og tro at man er noe, så skjønner jo de fleste oppegående lesere at dette er både veldig treffende og at det er en dyp ironi i det. Nettopp i ironien ligger da også den mer konstruktive selvinnsikten og ønsket om å komme videre. Blandingen av jantelov og moralisme som lever så sterkt i denne landsdelen, er ikke et gode; og vi må i større grad hylle de som tør gå utenom og som tør å tenke og agere annerledes.

Når Leer-Salvesen beveger seg i det grumsete og seige jante-moralistiske i sitt oppgjør med Knausgård (som han nok kanskje tror gjør ham selv mer nobel), henter han fram det utslitte, negative bildet av den sære sørlendingen og peker på hvordan tida alltid løper ifra en landsdel som gjennom slike vredesutbrudd som hos Leer-Salvesen og Steen Benneche stadig bekrefter de andres blikk på landsdelen. Et bilde og en problematikk som tegnes litterært godt; treffende og medfølende ironisk i dette diktet av Paal-Helge Haugen (fra Kyst. Sør: 2009):

Eller er det sjølve stillheten

som er Sørlandet?

Den store stillheten

som du ikkje bryt ustraffa -

du kunne jo kome til å vekke forargelse

og han bør du ikkje vekke, same kva du gjer

Han er som ein bjørn om vinteren,

har du vekt han, kan han kome og ta deg

Det er nok best å la han sove i fred

i sitt lune hi

som alle andre skikkelige folk

med og utan klør

O Sørland, du mitt bjørnehi

Tale i tunger må du gjerne,

men nåde deg om du talar i klartekst

Av og til er det så stilt her

at du kan høyre ei knappenål falle

langt bortanfor Kvinesheia

Det finst ei einsemnd her, den er så stor

at den må vere sanka saman av mange