I forhold til Afghanistan har jeg ikke fulgt mitt eget fredsinstinkt fordi den politiske enigheten har gjort det vanskelig.
Tor B. Jørgensen, biskop i Sør-Hålogaland.
Hitlers Wehrmacht-soldater ble sendt i krigen med slagordet «Gott mit uns» (Gud med oss) inngravert på beltespennene. Og på hver side av fronten fulgte feltprestkorpset de stridende avdelinger med budskapet om at Gud var med dem.
Som gammel offiser har jeg derfor alltid hatt et ambivalent forhold til feltpresttjenesten, og jeg har overvært feltgudstjenester med prester i offisersuniformer med stjerner og kors, som virket like anakronistisk og feilplasserte som Wesenlunds feriebisko Fjertnes’ prekener. Min erfaring var at norske soldater i Nato-hæren hadde mer behov for sosialkuratorer og psykiatri enn kirkelig sjelesorg for å ordne opp i sitt privatliv og sjeleliv.
Det er tanker jeg gjør meg når debatten om kirkens forhold til det norske militære engasjementet i krigene i Afghanistan og Libya har blusset opp i Dagsavisens spalter. Her tar Erling Borgen et generaloppgjør med Den norske kirkes holdning til Norges deltakelse i de to pågående krigene. «Hvor er biskopene når verden brenner?», spør Borgen retorisk. Og selv om jeg har et ganske annet ståsted enn Erling Borgen når det gjelder holdningen til Norges krigføring i Afghanistan og Libya, mener jeg han stiller et betimelig spørsmål til en kirke som har vært pinlig taus når det gjelder så grunnleggende etiske spørsmål om krig og fred og livets ukrenkelighet i vår tid.
Det er først etter at Norge har vært en krigførende makt i Afghanistan i fire år at en norsk biskop, etter å ha blitt provosert og utfordret, kommer med nølende og famlende kommentarer til hans eget ståsted til den pågående krigen. Kirken som institusjon og etisk veileder, er taus. Biskop Tor B. Jørgensens uttalelse, som er sitert innledningsvis, er jo egentlig en etisk fallitterklæring på vegne av Den norske kirke. Uttrykk for en pinlig teologisk opportunisme som avskilter Den norske kirke som etisk veileder i vår tids vanskelige spørsmål om krig og fred.
Og vår egen biskop, Olav Skjevesland, når han blir utfordret av Fædrelandsvennen, ønsker ikke å engasjere seg direkte i debatten, men lirer av seg noen nøytrale selvfølgeligheter i et orakelsvar til avisen: «Kirken eier ingen krigsfasit, men sitter med en rekke sterkt kritiske spørsmål til en etisk vurdering av moderne krigføring».
Hva han nå måtte mene med det. «Ingen krigsfasit»? «Moderne krigføring»? Betyr det at kirken og bispekollegiet skal har en gudgitt rett til å definere hva som er etisk korrekte og ukorrekte kriger? Og hva angår «moderne krigføring» – kommer «umoderne» krigføring i et annet etisk lys? Som Hiroshima og Dresden til forskjell fra de norske jagerflyenes «moderne» presisjonsbombinger i Libya?
Jeg stiller disse banale spørsmålene fordi biskop Olav Skjevesland tilslører mer enn han avklarer når det gjelder kirkens posisjon i en krig hvor Norges deltakelse har vart nesten like lenge som vår deltakelse i andre verdenskrig. Først nå, etter fire år, finner en norsk biskop det passende å ta opp Afghanistan-krigens etiske sider sett fra en teologs ståsted, etter å ha blitt provosert til å svare på et innlegg i Dagsavisen. Først nå, etter fire år, skal saken «drøftes grundig i bispekollegiet», ifølge biskop Tor B. Jørgensen. Ikke som følge av at saken lenge har stått på bispekollegiets agenda, men som følge av at en norsk journalist har stilt bispekollegiet et ubehagelig spørsmål.
Og for å være teologisk uærbødig minner de spede forsøk på å diskutere Afghanistan-krigens etisk-moralske forankring fra de to biskopenes side om kvinnen som påsto at hun var bare litt gravid. Biskopene og teologene kan debattere kirkens holdning til krigen i det vide og brede, men til slutt må de ende på et klart standpunkt. Som etisk autoritet kan man ikke samtidig være litt for og litt mot.
Men dette er kanskje tidstypisk for kirkens posisjon, status og autoritet i det norske samfunn. Man skygger unna de store etiske og moralske verdispørsmålene i vår tid og har brukt tiden på å krangle om kvinnelige prester, homofiles rettigheter og gudstjenestereformer. Mens verden brenner, for å sitere Erling Borgen. Det er kortversjonen av dagens norske kirke.
Når kirken avskilter seg selv som etisk forbilde, normgiver og moralsk autoritet på denne måten, gjenstår bare rollen som seremonimester ved livets inngang og utgang. Det bør være et tankekors for dem som regisserte det store kirkeforliket, som løsner båndene mellom stat og kirke, at ved den første testen på kirkens uavhengighet agerer man med en utilslørt politisk opportunisme. «Fordi den politiske enigheten har gjort det vanskelig» å følge kirkens freds— instinkt. Var det noen som snakket om kirken som et etisk fyrtårn for vår tid?