Det var bergensforfatteren Tomas Espedal som først sa det. I en opphetet diskusjon om et litteraturhus i Bergen, uttalte han at han ikke orker middelaldrende, kvinnelige lesere. Orker ikke dette feminine kulturfolket som inntar enhver skueplass for kunst og kultur i dette landet. Så brakte det løs og det siste nå er at flere fornærmede kulturkjerringer rundt femti år har stått frem og vedkjent seg kjerringstempelet: både tedrikking, leseinteresse, klær i lin og store øredobber.

Tomas Espedal er egentlig og faktisk noe så sjeldent som en mild bergenser. Han er høflig og hyggelig, en mann det er veldig lett å like. Men han er en mann som liker å dyrke myten om seg selv, som er oppatt av sin livsstil, og faktisk så opptatt av sitt eget liv at det i stor grad er hans litterære prosjekt. Hans kritikerroste romaner har sterke innslag av selvbiografi og er genreoverskridende i det skjønnlitterære landskapet. Han sammenlignes ofte med Karl Ove Knausgård og det liker sikkert ingen av dem. Ensomme, geniale, lidende – som de kan mistenkes for å ønske å være. Tomas Espedal er en god forfatter. Han har vunnet Gyldendalprisen, Kritikerprisen og han har vært nominert til Nordisk Råds litteraturpris hele to ganger. Og i denne bokhøsten har hans ”Imot naturen” vært en roman som har stått fram, den har blitt diskutert og anmeldt, og hans lesere og kritikere er begeistret for denne forfatteren fra Bergen. Fra Sandviken i Bergen. Fra arbeiderklassen i Bergen.

Og hvorfor skriver jeg det? Arbeiderklasse og Sandviken? Kanskje fordi bakgrunnen forklarer hans aversjon mot kvinnelige kulturbrukere fra den stadig rikere middelklassen. Han ønsket selv nemlig å bryte med sin arbeiderbakgrunn. Han hadde en far som stemplet inn og ut hver dag, og i flere intervjuer har Espedal forklart at han tidlig bestemte seg for at han aldri, aldri skulle ha noen vanlig jobb. Han ville være fri. På siden av samfunnet. På siden av konvensjonene. Han ville leve antimaterialistisk, være fritenker og bohem, dyrke tanken og kunsten og leve der – som i en gammeldags og romantisk kunstnermyte. Og det har han jammen klart. Han har faktisk lyktes veldig og i denne bokhøsten er han rockestjernen og geniet — i hvert fall inntil Karl Ove Knausgård kommer med sin sjette ”Min Kamp”. Men det er jo ikke en veldig sexy tilstand å leve i hvis det bare er femti år gamle kjerringer som leser deg. Det blir ikke rare nachspielene av det. Og det var kanskje ikke det som var planen, da forfatteren brøt med konvensjonene. At de som kanskje mest av alt representerer establishmentet, er de som leser han mest.

Debatten om ”kulturkjerringer” går langt utover forfatterskapet til Tomas Espedal. For vi vet jo alle hvem han snakker om. Vi ser dem for oss, og de flyter rundt også i vår region. Og han peker på et – om ikke problem – så i hvert fall et fenomen. For du skal ikke vandre mye rundt i kultursfæren før du nesten tror at verden bare består av disse. Kvinner som søker horisontutvidelse. Med gøye briller, dingeldangel i ørene, vide gevanter i lin, som drikker Amarone-viner, lager avanserte salater og følger med i alle bokklubbene. Kvinner som fyller vernissasjene, som går på poesiopplesninger med venninner og drikker et frekt glass musserende, som går på konserter og smale filmer, som hører på foredrag av Helen Uri og som faktisk kjøper kunst fra alle landets kunstgallerier. De er kulturkonsumenter og kulturbrukere. De har riktig smak og de er kjøpesterke. De blar opp tusener for å gå i Operaen og de bevilger seg gjerne en Nupen, hvis det passer til sofaen. De bærer Kultur-Norge på sine skuldre. Uten dem kunne gallerier og bokfestivaler lagt ned tvert. Og forfatterne kunne gått rett til NAV og prøvd å få se en ordentlig jobb.

Når Kilden i dag åpner billettsalget så vet de i hvert fall en ting. Disse kvinnene kommer til å stå i køen. Det som blir Kildens prosjekt er å favne flere, oppdra hele befolkningen i regionen til å forsyne seg grovt at tilbudet i Kilden. Det blir interessant å se om et storslagent hus som Kilden, som er i innledningsfasen til et forhåpentligvis livslangt forhold publikum, vil rokke ved sørlendingenes kulturvaner. Det blir interessant å følge med på hvilke kjønn, hvilke klasser eller grupper som blir de ivrigste brukerne. Vi kan komme til å lære mye nytt om vår landsdel ved å studere billettsalget til Kilden - det kan ligge mye sosiologi gjemt i det tallmaterialet. Kildenledelsen er bevisste sitt samfunnsoppdrag og definerer det stort: Det er å fange befolkningen i hele regionen. Fra vugge til grav. Intet mindre. Det er strengt tatt et kjempeprosjekt, men det jobbes og tenkes allerede strategisk for å nå publikum som kanskje ikke hadde funnet veien ut til Silokaia helt av seg selv. Barna skal hektes, de eldre skal få sine tilbud, de er tungt inne i ABUP, psykiatri, kreftavdelingen, de har talentutviklingsprogram, Kilden Dialog og de vil jobbe med billettpriser for å se om det er mulig å lage modeller for å få prisene ned. Innholdet skal også spennes utover et stort lerret. Det skal være noe for alle. De føyer seg inn i folden til det store sosialdemokratiske prosjektet om at kultur og kunst er for alle. Kilden ønsker ikke å bli nok en kulturinstitusjon som sementerer klasseskiller i vårt Norge. For klasseskiller har løsrevet seg fra den økonomiske aksen, i dag er en rørlegger ofte rikere enn en akademiker. Men i kultursfæren hersker det skiller, her det mye ”god” og ”dårlig” smak, og hvis man tenker fordomsfullt blir rørleggeren heller hjemme, drikker boksøl og ser på TV, enn å se en urfremføring av nytt, norsk teater.

Disse flagrende kulturkjerringene har oppdrift. De jakter på innsikt og uttrykk, de vil øke sin livskvalitet og sin livskompetanse. Det er ikke deres tilstedeværelse i Kultur-Norge som er problemet. Det er det fraværet av alle de andre som er.