Foreløpig har sikkerhetsstyrkene vært lojale mot president Hosni Mubarak. Skulle de vende ham ryggen, kan hele regionen bli kastet ut i usikkerhet.

Det er ingen gitt å spå konsekvensene av det som nå skjer på gatene i arabiske byer. Det kan være innledningen til en historisk demokratisering av en region som har vært holdt nede av undertrykkende regimer. Men det kan også vise seg å være begynnelsen på en gradvis overgang fra én type diktaturer til en annen.

Det er all grunn til å hilse diktatorers fall velkommen. Tunisias Zine El Abidine Ben Ali styrte Tunisia med jernhånd i flere tiår. Hans regime var ansvarlig for en rekke brudd på menneskerettighetene, omfattende korrupsjon og et system der verken unge eller gamle fikk realisert sine evner. I tillegg gjorde gradvis svakere kjøpekraft det vanskeligere for folk flest å tilfredsstille sine basale behov i hverdagen.

Slik er det i land etter land ellers i regionen. Både Egypt, Algerie, Jemen og Libya styres av autoritære regimer som åpenbart er ute av kontakt med vanlige folks behov og ønsker. Resultatet er en kronisk ustabilitet som har vært holdt nede ved hjelp av godt utbygde sikkerhetsapparater.

Det store faremomentet er at organiserte islamistiske miljøer evner å utnytte det vakuum som kan oppstå når tilstivnede regimer kollapser. I flere land fremstår slike krefter som de mest realistiske alternativene til dagens styresett. Egypt er blant landene der disse islamistene er godt organisert og åpenbart venter på en anledning til å angripe maktens sentrum.

Frykten for en slik utvikling er stor i mange vestlige hovedsteder. Dette spiller da også dagens herskere bevisst på for å mobilisere støtte fra USA og EU. Store vestlige lands nøling i dagens situasjon må ses som et resultat av dette dilemmaet. Vesten betaler nå den politiske prisen for altfor lenge å ha støttet opp under regimer som på overflaten virket stabile.