Tidligere i år presenterte Norsk sosiologforening en norsk sosiologisk kanon med de 25 beste sosiologiske tekstene skrevet av nordmenn. Det beste med slike hitlister er vel at de starter diskusjoner om kjennetegn på kvalitet, og løfter fram halvglemte verker. Det vi noe nærsynt skal se på her, er de tre egdene som fikk plass på lista. Det var Eilert Sundt, Gabriel Øidne og Cato Wadel.

Eilert Sundt ble født i Farsund i 1817, og døde som sogneprest på Eidsvoll 58 år gammel. Da hadde han reist mye, snakket med mange og skrevet flittig om norsk folkeliv. De tekstene som er særlig fremhevet blant sosiologiens beste, er «Om giftermål i Norge» og «Om sædelighetstilstanden i Norge». Mange som har skrevet om Sundt, mener at dersom han hadde brukt et mer internasjonalt språk enn norsk, ville han hatt en plass i samfunnsforskningens historie ikke langt unna størrelser som Weber og Durkheim.

Både sosiologer og andre undrer seg over hvorfor folk handler og tenker som de gjør. Folkelige forklaringer på folks handlinger peker ofte på stabile egenskaper ved mennesker: «Hun er snill tvers igjennom». Ikke sjelden forklares atferd ut fra egenskaper ved den gruppe man tilhører: Svensker, sunnmøringer, sørlendinger, somaliere er slik og slik. På Sundts tid brukte både teologer og medisinere flittig egenskapsforklaringer. Med sin bagasje som teolog og sosialreformator gikk Sundt ut i samfunnet som moralist, men etter hvert ble han mer opptatt av å forstå folk ut fra deres sosiale miljø og ut fra deres relasjoner til andre mennesker. Sundt ser fornuftig tilpasning der andre ser svake viljer. «Løskarlene» i Setesdal, som gjerne holdt seg ved ovnen om vinteren, var ikke så dovne som folk ville ha det til. De gjorde lite om vinteren fordi bøndene ikke så noe poeng i å lønne dem ut over en hektisk sommersesong. Og når kvinnene er mer tradisjonsbundne, er det fordi de har mindre anledning enn mennene til å komme seg ut av hjembygda.

Ikke minst på det metodiske plan var Sundt en foregangsmann. Han var oppfinnsom til å finne gode mål på samfunnsforhold, og han brukte sammenligninger av statistiske data for å komme på sporet av årsaksforhold. I sosiologiens historie får Emile Durkheim hedersplassen for slike metodiske nyvinninger, men Sundt var tidligere ute.

Gabriel Øidne var født i Konsmo i 1918, og døde i 1991. Etter en periode som stipendiat var han i mange år lektor ved Kongens gate skole i Kristiansand, inntil han ble statsstipendiat. I hovedoppgaven «Audnedalen» skrev han om barnevandringene på 1800— og 1900-tallet, da fattigfolks barn dro hjemmefra om sommeren for å gjete. Hans tekster om dette ble en viktig kilde for filmen «Yohan barnevandreren». Øidne forfattet artikler om stavproduksjon i Agder og om politisk historie. På eldre dager utga han en bok om Oslos politiske historie de siste hundre år, med vekt på forskjeller mellom øst og vest. Men det arbeidet som brakte ham til den norske sosiologiens adelskalender, er en 15 sider lang artikkel med den beskjedne tittelen «Litt om motsetningen mellom Austlandet og Vestlandet», som første gang ble trykt i tidsskriftet Syn og Segn i 1957. Den ble en inspirasjon for den norske valgforskningen, og artikkelen førte også til forskning om regionale forskjeller i Norge. Det er en artikkel med svakheter. Øidnes skille mellom ulike kulturregioner på Sør- og Vestlandet – en pietistisk kystkultur og en lysere, mer nasjonal innlandskultur – trenger nyanser. Men presentasjonen av avholdssak, landsmål og pietistisk kristendom som motkulturer har han mye av æren for.

Gabriel Øidne var uten fast tilknytning til universiteter eller høyskoler. Hans realskoleelever minnes at han kunne fortelle, men at han hadde disiplinproblemer. Det fins en historie om at hans mor, som han bodde hos, ved et uhell fyrte i ovnen med det som skulle bli en doktoravhandling, men den historiske gehalten er uklar. Hans største faglige fortjeneste forblir uansett en artikkel med kreativ bruk av indikatorer og gode historiske eksempler.

Cato Wadel var født i 1936 og døde i april i år. Han hadde flere akademiske tilknytninger, lengst i Tromsø og Stavanger. Vi kan si at Wadel tok arven fra Sundt videre, og ga den en mer systematisk utforming. Han skilte mellom egenskapsforklaringer, relasjonsforklaringer og systemforklaringer. Først og fremst anbefalte han samfunnsforskere å forklare folks handlinger ut fra de relasjoner de hadde til andre folk. Egenskapsforklaringer er for individrettede, og strukturforklaringer kan fremstille samfunnsordningene som mer uforanderlige enn de egentlig er – og det kan bli en selvoppfyllende profeti om folk begynner å tro at det er slik.

I den sosiologiske kanon finner vi «Hva er arbeid?» fra 1977. Artikkelen tar for seg et av Wadels hovedtemaer: Vi har et for snevert arbeidsbegrep. Også barn, hjemmehusmødre og pensjonister arbeider. De holder ved like relasjoner og verdier viktige for at samfunnslivet fungerer. De av oss som kjente Cato Wadel gjennom mange år, ble alltid slått av hvor godt han brukte egne og andres erfaringer fra hverdagslivet i sitt faglige virke.

Det kunne vært hyggelig å si at de tre sosiologene var preget av sin landsdel, men det er ikke så mye dekning for det. Sundt holdt foredrag på listamål om sildefiske i et nasjonalt begeistret studentersamfunn, men det er lite om oppveksten i bøkene hans. Da kan vi heller si at Øidnes temavalg var hjemlig inspirert. Det var nok av både avholdssak, målsak og ikke minst pietistisk kristendom der han vokste opp. Wadel hentet minst like mye innsikter fra Newfoundland som fra Flekkefjord. Nettopp ved å heve blikket ut over egne forhold og sammenligne med hvordan folk ordner seg andre steder, er det «kanongod» sosiologi skapes. Skjønt sosiologi – ingen av dem var sosiologer ut fra sine eksamener. Sundt var teolog, Øidne geograf og Wadel sosialantropolog. Kanskje den beste sosiologien skapes når en også kan noe annet enn sosiologi?