Det skyldes først og fremst vårt toårige medlemskap i FNs sikkerhetsråd og ettervirkningene av Norges uvanlig sterke støtte til den tidligere opposisjonen i Jugoslavia som nå sitter med makten.I sin oppsummering av Norges utenrikspolitiske rolle ett år etter at han selv overtok som utenriksminister, nevnte Jagland også Norges engasjement i Midtøsten og den kommende militære ledelsen av KFOR-styrkene i Kosovo, som eksempler på posisjoner der Norge både gjør seg selv synlig, og attpåtil har mulighet til å påvirke utviklingen. Også norsk fredsmegling i Guatemala og Sri Lanka ble trukket fram.Bortsett fra innsatsen for å få fjernet Milosevic, og visse sider ved Norges engasjement i Midtøsten, så bør Jagland være litt forsiktig med å gi seg selv og den sittende regjeringen for mye av æren for aktiviteten. Det meste av Norges utenrikspolitikk ligger forbausende fast, og kan i stor grad overlates til et profesjonelt embetsverk i Utenriksdepartementet. Om utenriksministeren heter Thorbjørn Jagland eller Knut Vollebæk gjør ikke den store forskjellen. Det oppsiktsvekkende ved utenriksministerens opplysning om at Norge for tiden spiller en viktigere rolle i verden enn normalt, er at det i det hele tatt må understrekes. Så fraværende er den utenrikspolitiske dimensjonen i norsk politisk debatt at de store kontroversielle sakene der Norge for øyeblikket har en aktørrolle, nesten ikke blir diskutert. Til og med det mest utenrikspolitisk orienterte partiet i Norge, SV, er forbausende lavmælt.Kan mangelen på engasjement skyldes en følelse av at Norges internasjonale påvirkningsmulighet er svært begrenset? At vi i den prestisjetunge posisjonen som leder for Sikkerhetsrådets sanksjonskomité for Irak nærmest totalt er prisgitt de storpolitiske «blokkdannelsene» med USA og Storbritannia på den ene siden, og Frankrike, Kina og Russland på den andre? Litt av den samme konstellasjonen opplever vi i Balkan-konflikten.Her er vi midt inne i Jaglands store dilemma som utenriksminister. Han er programforpliktet til å synliggjøre sin egen og Norges «viktige» rolle i verdenspolitikken, mens han opplever at det samme Norge mister mer og mer innflytelse som en følge av sitt utenforskap i EU. Jagland vet utmerket godt at Norges muligheter til påvirkning både i Sikkerhetsrådet og på Balkan, ville vært betydelig større med et EU-medlemsskap i ryggen. Det vi vinner av frihet ved å stå utenfor, tapes fort i reell innflytelse og resultater.Til tross for Arbeiderpartiets programforpliktede EU-avhold, la Jagland ikke skjul på sin bekymring for Norges fremtidige rolle i egen verdensdel og nærområde. Han sa det ikke rett ut, men tenkte trolig på vår sikkerhetspolitiske forankring i det vakuumet som kan oppstå dersom NATO og EU fjerner seg enda mer fra hverandre. Kanskje Norges internasjonale situasjon ved inngangen til det enogtyvende århundre best kan illustreres ved det Jagland ikke sa offentlig under sin selvbestaltede ettårsfeiring.