Etter hvert som gasskraftsaken utvikler seg, blir det klarere og klarere at den har minst med internasjonal klimapolitikk og mest med norsk innenrikspolitikk å gjøre. I Arbeiderpartiet og Høyres retorikk i forbindelse med hardkjøret mot regjeringen Bondevik, har det vært et avgjørende poeng at kraften fra norske gasskraftverk vil erstatte kraften fra langt mer forurensende kullkraftverk i Danmark og på kontinentet.Denne «sannheten» ble ettertrykkelig avkreftet i en temaartikkel i Aftenposten sist fredag. Avisen har intervjuet sentrale aktører i det danske kraftmarkedet som utvetydig slår fast at de norske gasskraftverkene ikke vil ha noen innflytelse på virksomheten til de danske kullkraftverkene. Selv med full produksjon fra de tre-fire gasskraftverkene som er planlagt i Norge, er dette som en dråpe i havet å regne i det enorme europeiske kraftmarkedet. Og skulle Norge av denne grunn importere mindre kullkraft fra Danmark, vil den danske kullkraften bli sendt sørover istedenfor nordover, heter det.Det viser at i beste fall er den argumentasjon som Jens Stoltenberg og Jan Petersen bygger sin støtte til gasskraftutbyggingen på basert på tvilsomme forutsetninger — i verste fall på uholdbare forutsetninger.Men også regjeringen har problemer med å holde styr på den særnorske gasskraftretorikken. For norsk olje-, gass- og energipolitikk er så full av paradokser og dobbeltmoralske holdninger at det må svi i øynene på våre internasjonale samarbeidspartnere.Samtidig som vi diskuterer CO2-utslippene fra fremtidige norske gasskraftverk, gjør den norske regjeringen store anstrengelser for å holde kullgruvene på Svalbard i virksomhet med høyest mulig produksjon. Ifølge NRK-Dagsrevyen vil de i år utvinne en million tonn kull som skal brukes i sterkt forurensende kullkraftverk på kontinentet.Og Norge er en av verdens største olje- og gasseksporterende nasjoner. Hele vår velferd er bygd opp om det forhold at vi får solgt mest mulig av oljen og gassen til høyest mulig pris. Og hydrokarbonene i den norske oljen og gassen bidrar like mye til den globale forurensningen og CO2-problemet, enten den svis av på Vestlandet eller i Polen eller Japan. Det ligger mange dobbeltmoralske floker i dette faktum, blant annet at vi som olje- og gassnasjon har hørt til dem som har vært minst villig til å redusere produksjonen når det er blitt krevd av oss. I fjor var første gang det ble inngått en avtale med OPEC om produksjonskutt.Norsk økonomi er med andre ord basert på at vi selger et av verdens mest klimaskadelige råstoff. Samtidig ønsker vi ikke å tilsmusse vår egen industri med belastningen av å omdanne hydrokarbonene til CO2 på norsk jord, men eksporterer den med god fortjeneste til andre land. For den gassen som ikke blir svidd av i et gasskraftverk på Kjellbergodden sendes til kontinentet og omdannes til CO2 i noen millioner husholdninger. Det er som en scene fra en moderne utgave av «Peer Gynt».