Jens Stoltenberg er ferdig med læretiden. Etter å ha vært et ungt og lovende lederemne i mange år, er det han som nå skal lede Arbeiderpartiet og kanskje også landet inn i de første år av det nye århundre. At Thorbjørn Jagland fortsetter som partileder, betyr lite i denne sammenhengen. Det er Stoltenberg som er den nye sterke mannen i Arbeiderpartiet. Lever han ikke opp til den rollen, skuffer han både medlemmer og velgere.Det er et enormt forventingspress som møter Stoltenberg, men det ser det ut som om han er vel forberedt på. Han vet at den voldsomme støtten han nå opplever, vil forta seg, og kan samtidig glede seg over at han i alle fall slipper å hoppe etter Wirkola. Den sure jobben var det Thorbjørn Jagland som fikk. Stoltenbergs oppgave ligger annensteds. Han må bevise at han mestrer mer enn debatter og medieanrettede sjarmøretapper.Det er særlig på to områder Stoltenberg må fremvise lederevner; han må vise at han kan ta grep om partiorganisasjonen, og han må vise at han kan utvikle politisk substans. Det første er viktig fordi det allerede understrekes blant noen av Thorbjørn Jaglands svorne støttespillere, med Grete Knudsen i spissen, at partiet har forrang fremfor stortingsgruppen, underforstått at det er Jagland som ennå er sjefen.Historisk er det mye riktig i det, men i den nåværende situasjonen vil slike resonnementer være helt ødeleggende for Arbeiderpartiets videre utvikling. For det første fordi partiets maktmodell på dette området er avlegs. Ingen stortingsgruppe, heller ikke Arbeiderpartiets, kan betraktes som lydig stemmekveg for partiets opplyste vilje. Dernest fordi enhver insistering på denne rangordningen bare vil representere et surmaget takk for sist fra alle dem som støttet Jagland mot Stoltenberg internt.Nå må gjort være gjort og spist være spist. Jagland kommer ikke tilbake, slik Einar Gerhardsen gjorde etter statsministerpausen fra 1951 til -55. Thorbjørn Jagland forsøkte seg som Arbeiderpartiets moderniseringsagent, som en slags norsk variant av Tony Blair. Det lyktes han ikke som. Han snakket om store reformer, men fikk dem aldri videre fra prate— og tenkestadiet. Nå er det Jens Stoltenberg som skal vise at han duger både for visjon og virke.Da Stoltenberg styrte Oslo Arbeiderparti, gikk det nærmest etter løsgjengerloven. Nå må han vise at han kan samle partiet og nøytralisere skuffede Jagland-tilhengeres åpne eller tause motstand. Samtidig må han forvente både skepsis og forkansning fra fagbevegelsen når han skal lansere sin moderniseringpolitikk for landet. Ikke minst i Kommuneforbundet er det gul beredskap for ventede fristillings- og privatiseringsutspill fra Stoltenberg. Klarer Jens Stoltenberg disse brasene, er han mannen Arbeiderpartiet behøver. Klarer han dem ikke, ender han som Jagland.