Biskop Carlos Belo og frigjøringslederen José Ramos-Horta ble tildelt Nobels fredspris, og Indonesias overgrep mot Øst-Timors befolkning ble eksponert i all sin grufullhet.Fredspristildelingen var den direkte foranledning til at verdenssamfunnet og FN grep inn med det resultat at Øst-Timor fikk sin uavhengighet i fjor. Men da hadde okkupasjonsmakten uttryddet en fjerdedel av befolkningen og lagt 80 prosent av landets infrastruktur og bygninger i grus.I helgen besøkte biskop Belo Kristiansand, invitert av Strømmestiftelsen, som akter å engasjere seg i gjenoppbyggingen av Øst-Timor. Det var det gledelige budskapet biskopen kunne formidle. Langt mindre flatterende for norsk og internasjonal bistand til Øst-Timor, var hans sjokkerende beretning om den mangel på målrettet hjelp som har funnet veien til Øst-Timor. Et samfunn som er så ødelagt at gjenoppbyggingen ikke engang starter på null, men på minus null.Det norske bidraget på 52 millioner kroner, som Bondevik-regjeringen bevilget til strakshjelp, er kanalisert gjennom FN-systemet. Men biskop Belo stiller spørsmålet ved hvor disse pengene har tatt veien, for hverken han eller hans medhjelpere har angivelig sett noe til dem. Derimot har FN-styrkene og FN-arbeiderne på Øst-Timor skapt en ny overklasse i landet, hvor de med sine, etter lokale forhold, astronomiske lønninger har etablert et eget, lukket, økonomisk system som ikke kommer gjenoppbyggingen av det lutfattige landet til gode.Dette er et kjent fenomen når det gjelder FN-bistand. Det gjør lite inntrykk på oss at Bondevik-regjeringens bistandsminister, Hilde Frafjord Johnsen, i dagens avis bedyrer at millionene har nådd fram til Øst-Timor, når de som står midt oppe i gjenoppbyggingsarbeidet ikke har sett snurten av dem. Biskop Belos etterlysning av norske bistandsmillioner er en sak den norske regjering bør ta på alvor, og hvis hans påstand er rett er det en pinlig sak for regjeringen og for FN. Vi må kreve at de svarer for hvordan disse bevilgningene er brukt.Mye taler for at norske bistandsmidler når best fram når de formidles direkte via norske hjelpeorganisasjoner og ikke gjennom FNs byråkratiserte hjelpeorganisasjon. Øst-Timor mangler alt. Det skal også bygges opp et demokratisk samfunn fra bunnen av med politiske partier og demokratiske institusjoner, lokalforvaltning, domstoler, massemedier og parlament. Ikke minst på disse områdene bør Norge kunne yte viktige bidrag i demokratiseringsprosessen på Øst-Timor. Demokratibygging bør derfor også være en utfordring for Norge når det gjelder hjelp til Øst-Timor i tiden fremover.Og siden vår lokale Strømmestiftelse nå engasjerer seg i hjelpearbeidet, burde også institusjoner som Høgskolen i Agder og Mediehøgskolen på Gimlekollen stille sin kompetanse til disposisjon. Vi lar utfordringen gå til Utenriksdepartementet, NORAD og de to institusjonene.