Stortingsåret er som skoleåret, det går fra høst til vår med sommeren som det store skillet. Stortingsåret 1999/2000 vil bli husket for én ting, regjeringsskiftet i mars. Da ble situasjonen for Bondeviks mindretallsregjering uholdbar. Til denne dag har diskusjonen gått om den ble presset av banen eller selv søkte sin avgang. Det er et spørsmål som bare kan besvares med partipolitiske briller på. Uansett står det klart at trepartiregjeringen klarte å holde seg ved makten lenger enn noen hadde trodd på forhånd.For Arbeiderpartiet ble stillingen etter hvert uholdbar. Landets største opposisjonsparti, og dets leder Thorbjørn Jagland, fremstod avmektig, så avmektig at velgerne mistet tilliten både til Jagland og partiet hans. Dermed kom grepet med å bytte ut Jagland som partiets statsministerkandidat og det raske mellomspillet som brakte partiet i posisjon og gjorde Jens Stoltenberg til statsminister. Tingenes tilstand syntes brakt tilbake i 90-årenes normale orden. Tre måneder etter regjeringsskiftet er det bare å konstatere at så ikke er tilfelle. Stoltenberg sliter med å få et helhetlig parti til å støtte den politiske linje han ønsker å følge. Det er heller ikke store hjelpen å få av partileder Jagland i så måte. Til tross for at de to utad fronter den samme politikken, virker det ikke som om Jagland løfter en finger for å bringe orden i partiapparatet. Jagland har fått smaken på livet som utenriksminister og forsømmer åpenlyst partilederfunksjonen.Sett på bakgrunn av det gamle motsetningsforholdet mellom Stoltenberg og Jagland, er ikke det så rart. Men tar vi landets og partiets fremtid i betraktning, er det på grensen til uhørt. Haakon Lie og Einar Gerhardsen hadde sine kontroverser de ¿g, men det skjedde aldri at den mektige partisekretæren hevnet seg på Gerhardsen ved å bringe uorden i partirekkene.Resultatet av dette spillet er at den parlamentariske situasjonen er mer uoversiktlig enn noen gang. Sentrum holdes sammen på et vis i opposisjon, selv om Senterpartiets åndenød i KrFs favntak øker med avstanden ned til sperrelinjen for representasjon på Stortinget. Det nye er at Arbeiderpartiet fremstår som langt mindre styringsdyktig enn noen skulle ha trodd at det var. Det er ikke lenger ett, men to arbeiderpartier på Stortinget, ett i Stoltenbergs moderniserende ånd, og ett som yter indre motstand mot statsministerens prosjekter.I dette grumsete parlamentariske vannet seiler høyrepartiene, Høyre og Fremskrittspartiet, høyt. Når alt annet er prøvd, synes velgerne å vende seg til uprøvde, mens stadig krappere velgerbevegelser på meningsmålingene driver partistrategene til vanvidd. Denne våren har sannelig ikke avklart mye i norsk politikk. Men den har frembrakt en rekke nye spørsmål som krever snarlig avklaring. Det viktigste av dem går på Arbeiderpartiets evne til styring og indre samhold.